Title.
ADRESSEAVISEN 16.06.09 - PIA MARTINE WOLD 920 83 295
pia.martine.wold@adresseavisen.no
«Man tenker ikke på hvordan man er i en taxi. Hva man sier eller gjør», skriver tidligere taxisjåfør Ann-Lill Grendahl Elshaug i sin ferske bok «Taxibeib». Har du noensinne tatt taxi i Trondheim? Kanskje du kranglet, spydde, drakk øl, sølte mat, diskuterte de mest intime detaljene fra ditt privatliv eller hadde sex i baksetet? Da kan det hende kjøreturen du helst ville glemme er blitt skrevet inn i litteraturhistorien.
Tidligere taxisjåfør Ann-Lill «Lilly Craft» Grendahl Elshaug har nemlig samlet historiene fra sin tid bak rattet mellom to permer, og det spørs om du kan bli litt flau:
«Jeg kremtet litt og spurte: Er det ikke mulig å vente med det der til dere er kommet hjem? Det lukter så jævla sex her!». Det kom et halvkvalt vræl fra baksetet, og i kor kom det som ei kule: HÆ??? ER DET FOLK HER???»
– Som å være psykolog
– Æ legg itj nå imellom, nei. Æ like det litt rufsat i kantan, forklarer Grendahl Elshaug. «Rufsat», det er det definitivt. I boken «Taxibeib», som er en samling av Grendahl Elshaug blogger under samme navn, er det historier om utro mannsgriser, fulle studenter på frierferd, folk som ikke vet hvor de bor, eplekjekke c-kjendiser, blotting i
baksetet, nesten-påkjørsler, ransforsøk og generelle uhøfligheter. – Som drosjesjåfør er du ingen i manges øyne, du er ikke verd noe. Da jeg sang i Ila kirke ei jul, kom det ei dame bort etterpå og sa: Tenk at du som bare er drosjesjåfør, du som kan synge så fint! minnes den ferske forfatteren. Men det finnes ikke noe som heter «bare drosjesjåfør», hvis du spør Grendahl Elshaug. – Å være drosjesjåfør er litt som å være psykolog. Man kommer
borti alt. Da hun begynte som drosjesjåfør for to år siden, startet derfor Grendahl Elshaug en blogg, for å «tømme seg for inntrykk» da hun kom hjem fra jobb etter lange nattskift. Det er denne bloggen, «Taxibeib», (døpt etter kallenavnet hun fikk av kompiser på taxiskolen, i mangel av kvinnelige sjåfører) som nå er blitt til en bok med samme navn.
Eget undergrunnsforlag
Boken er utgitt på forfatterens eget forlag, C & C Underground Publishment, etter print-on-demand- prinsippet (bøkene trykkes opp ettersom de bestilles). Foreløpig er 60 eksemplarer solgt, men til høsten skal boken registreres i Bokdatabasen, og da kan du bestille den på en hvilken som helst bokhandel i Norge. – Men det er ingen økonomisk tanke bak dette, jeg har aldri noe mål om å selge mange bøker. Det som er viktig, er å gå til trykkeriet, få denne babyen i hånden og vite at den er min. Det viktige er å få den ut, fastslår forfatteren, og plasserer et stolt smask på boken hun har i hendene. «Å få bøker gitt ut» er drivkraften til hele undergrunnsforlaget som Grendahl Elshaug startet i fjor sommer. Så lenge forlaget går i null, er hun fornøyd. – Jeg tror det er mange som skriver bok for tiden, men selv flinke folk avvises av de store forlagene. Å utgi bøker selv, gir oss mulighet til opprør på vår egen måte!
Dolektyre
Kvaliteten ligger nemlig ikke i en akademisk vurdering, mener Grendahl Elshaug. – Det er tilskueren som bestemmer om et produkt er bra eller ikke. Jeg trenger ikke en professor i norsk litteratur for å fortelle meg om boken min er bra! Jeg kan gi den til moren min på 60 eller datteren min på 18, og får klar beskjed. Så det gjør hun. Og folk som har kjøpt «Taxibeib», har stort sett vært bare positive. En venninne ga den beste tilbakemeldingen: – Hun sa at bøkene mine er perfekt dolektyre. – Og det er du enig i? – Ja, ja, ja, det er en genial beskrivelse, flirer taxibeiben.
Hyggelige rusmisbrukere
Egentlig er det blogging som er hovedanliggendet til Grendahl Elshaug, eller «Lilly Craft», som hun kaller seg i den digitale verden. Men nettopp derfor synes hun det er artig med bøker, det er noe med det varige ved dem. Og hun har ikke tenkt å gi seg med det første, heller. – Nå jobber jeg med å samle historier fra rusmisbrukere og pårørende, for å lage ei bok om hvordan virkeligheten faktisk er her i Norge. Helseministeren skal selvsagt få et signert eksemplar, informerer «Lilly Craft», som forleden skrev et blogginnlegg direkte rettet til helseministeren. Innlegget endte som toppsak på VG Nett. Også neste bokidé har sin opprinnelse fra tiden som taxisjåfør. – De hyggeligste passasjerene jeg noensinne har hatt er de tunge rusmisbrukerne.
pia.martine.wold@adresseavisen.no
«Man tenker ikke på hvordan man er i en taxi. Hva man sier eller gjør», skriver tidligere taxisjåfør Ann-Lill Grendahl Elshaug i sin ferske bok «Taxibeib». Har du noensinne tatt taxi i Trondheim? Kanskje du kranglet, spydde, drakk øl, sølte mat, diskuterte de mest intime detaljene fra ditt privatliv eller hadde sex i baksetet? Da kan det hende kjøreturen du helst ville glemme er blitt skrevet inn i litteraturhistorien.
Tidligere taxisjåfør Ann-Lill «Lilly Craft» Grendahl Elshaug har nemlig samlet historiene fra sin tid bak rattet mellom to permer, og det spørs om du kan bli litt flau:
«Jeg kremtet litt og spurte: Er det ikke mulig å vente med det der til dere er kommet hjem? Det lukter så jævla sex her!». Det kom et halvkvalt vræl fra baksetet, og i kor kom det som ei kule: HÆ??? ER DET FOLK HER???»
– Som å være psykolog
– Æ legg itj nå imellom, nei. Æ like det litt rufsat i kantan, forklarer Grendahl Elshaug. «Rufsat», det er det definitivt. I boken «Taxibeib», som er en samling av Grendahl Elshaug blogger under samme navn, er det historier om utro mannsgriser, fulle studenter på frierferd, folk som ikke vet hvor de bor, eplekjekke c-kjendiser, blotting i
baksetet, nesten-påkjørsler, ransforsøk og generelle uhøfligheter. – Som drosjesjåfør er du ingen i manges øyne, du er ikke verd noe. Da jeg sang i Ila kirke ei jul, kom det ei dame bort etterpå og sa: Tenk at du som bare er drosjesjåfør, du som kan synge så fint! minnes den ferske forfatteren. Men det finnes ikke noe som heter «bare drosjesjåfør», hvis du spør Grendahl Elshaug. – Å være drosjesjåfør er litt som å være psykolog. Man kommer
borti alt. Da hun begynte som drosjesjåfør for to år siden, startet derfor Grendahl Elshaug en blogg, for å «tømme seg for inntrykk» da hun kom hjem fra jobb etter lange nattskift. Det er denne bloggen, «Taxibeib», (døpt etter kallenavnet hun fikk av kompiser på taxiskolen, i mangel av kvinnelige sjåfører) som nå er blitt til en bok med samme navn.
Eget undergrunnsforlag
Boken er utgitt på forfatterens eget forlag, C & C Underground Publishment, etter print-on-demand- prinsippet (bøkene trykkes opp ettersom de bestilles). Foreløpig er 60 eksemplarer solgt, men til høsten skal boken registreres i Bokdatabasen, og da kan du bestille den på en hvilken som helst bokhandel i Norge. – Men det er ingen økonomisk tanke bak dette, jeg har aldri noe mål om å selge mange bøker. Det som er viktig, er å gå til trykkeriet, få denne babyen i hånden og vite at den er min. Det viktige er å få den ut, fastslår forfatteren, og plasserer et stolt smask på boken hun har i hendene. «Å få bøker gitt ut» er drivkraften til hele undergrunnsforlaget som Grendahl Elshaug startet i fjor sommer. Så lenge forlaget går i null, er hun fornøyd. – Jeg tror det er mange som skriver bok for tiden, men selv flinke folk avvises av de store forlagene. Å utgi bøker selv, gir oss mulighet til opprør på vår egen måte!
Dolektyre
Kvaliteten ligger nemlig ikke i en akademisk vurdering, mener Grendahl Elshaug. – Det er tilskueren som bestemmer om et produkt er bra eller ikke. Jeg trenger ikke en professor i norsk litteratur for å fortelle meg om boken min er bra! Jeg kan gi den til moren min på 60 eller datteren min på 18, og får klar beskjed. Så det gjør hun. Og folk som har kjøpt «Taxibeib», har stort sett vært bare positive. En venninne ga den beste tilbakemeldingen: – Hun sa at bøkene mine er perfekt dolektyre. – Og det er du enig i? – Ja, ja, ja, det er en genial beskrivelse, flirer taxibeiben.
Hyggelige rusmisbrukere
Egentlig er det blogging som er hovedanliggendet til Grendahl Elshaug, eller «Lilly Craft», som hun kaller seg i den digitale verden. Men nettopp derfor synes hun det er artig med bøker, det er noe med det varige ved dem. Og hun har ikke tenkt å gi seg med det første, heller. – Nå jobber jeg med å samle historier fra rusmisbrukere og pårørende, for å lage ei bok om hvordan virkeligheten faktisk er her i Norge. Helseministeren skal selvsagt få et signert eksemplar, informerer «Lilly Craft», som forleden skrev et blogginnlegg direkte rettet til helseministeren. Innlegget endte som toppsak på VG Nett. Også neste bokidé har sin opprinnelse fra tiden som taxisjåfør. – De hyggeligste passasjerene jeg noensinne har hatt er de tunge rusmisbrukerne.