Brennhete bitt fra undergrunnen
AV: Karina Lein | 30.06.2009
NY BOK: I årevis har hun forsynt blader med erotikk og porno. Nå har hun skrevet en bok om anoreksi, basert på egne erfaringer. Den er avvist av forlag, men anbefales både av leger og ungdomspsykiatrien. – Jeg er lei av å skrive porno, men ser ikke at det er noe verre å skrive om at folk har det godt med hverandre enn at de dreper hverandre! Berit Hagen (41) nekter å settes i bås fordi om hun har vært storleverandør av pornografiske og erotiske noveller til blader som Romantikk, Express Duo, Cupido, Lek og Cocktail. Nå er hun ute med anoreksi-boka «En vei bort fra stupet», som anbefales både av lommelegen.no og Ungdomspsykiatrien i Stavanger.
Fantasier
Første gang hun skrev en pornografisk novelle, var da hun hadde en dønn kjedelig sommerjobb som tenåring.
– Det stod en pc på kontoret der, og selv om jeg sverget til den gode gamle skrivemaskina, begynte jeg å skrive. Jeg kunne jo like gjerne formidle fantasiene mine. Kvinnfolk tenker på sex de også, vet du, smiler hun.
«Hun glante rett inn i et fuktig kvinnekjønn, en helbarbert, måpende spalte som var innrammet av en velformet rumpe, den virket stram fordi eieren sto på alle fire. Ut ifra hodebevegelsene på det blonde håret var det liten tvil om hva som skjedde; det var oralsex i beste sendetid. Selv om det så ut som den andre blonde jenta forsøkte å kvele Tommy med sitt eget underliv var det ingen grunn til bekymring, han så ut til å greie seg bra der han lå på ryggen og forsynte seg.» (Fra boken «Tre små griser»)
Samtidig har hun skrevet innen andre genre, med en drøm om å få gitt ut på et av de store forlagene. Men hun har bare fått nei takk i retur. Selv har hun en mistanke om at avslagene henger sammen med hennes pornonoveller. Men hun har sluttet å grunne på det.
– Da jeg fikk nei på den siste boka mi, «En vei bort fra stupet», så jeg at de ikke engang hadde lest manuset - jeg snudde nemlig noen sider opp ned og fikk det i retur med sidene liggende akkurat likedan. Da bestemte jeg meg for aldri å sende inn noe mer, sier Hagen som tok skjeen i egen hånd, og kontaktet undergrunnsforlaget «Craft and Ciron» i Trondheim.
Der får hun gitt ut bøkene sine, og det er det som betyr noe for henne. Hun har aldri gitt opp drømmen om å bli forfatter, en drøm hun har hatt siden ungdomsskolen.
Anbefalt
«En vei bort fra stupet» er en bok basert på egne erfaringer med anoreksi. Den handler om tenåringsjenta Heidi som sliter med anoreksi. Hun har god støtte i venninnen Tina som har vært igjennom det samme. Heidi blir blir sammen med Erik og forsøker å forklare sin merkelige oppførsel for ham i et brev. Hun kaster kladden i søpla, og den blir funnet av noen som helst ikke skulle lest brevet.
Lesere og fagfolk bryr seg tydeligvis ikke om at boka er utgitt på et undergrunnsforlag. Hun har fått tilbakemeldinger fra Ungdomspsykiatrien i Stavanger som mener boken er veldig relevant for deres målgrupper. De har bestilt boken, og legger den også ut på sin nettside. I en mail til mail til Hagen sier de at de vil anbefale den i sammenhenger hvor det er naturlig, blant annet ved presentasjoner av deres programmer.
– Heldigvis fikk jeg hjelp før anoreksien ødela meg helt. Da jeg endelig tok mot til meg og luftet problemet for skolelegen, ble jeg avvist med at jeg ikke hadde anoreksi. Begrunnelsen var at jeg hadde tilnærmet normalvekt. En venninne som hadde vært gjennom det samme, forstod heldigvis alvoret, og hjalp meg ut av det. Hun fortalte om sin måte å ha anoreksi på, likhetstrekkene mellom meg og henne. Jeg hadde jo plutselig noen som ikke så på det som galskap, slik jeg trodde alle andre så på det. Prater man lenge nok om det, får du selverkjennelse og forhåpentligvis blir du sterk nok til å kjempe selv. Eller få hjelp, forteller Hagen.
Nei til badevekt
Hun har ikke gått på badevekta på 20 år. Og det er fortsatt tøft å snakke om det. Speilet stoler hun heller ikke på. Hun vet at det lyver. Kjøper hun seg en ny kjole, er anerkjennelse fra «gubben» den beste tilbakemeldingen.
– Den dag i dag aner jeg ikke hvorfor jeg fikk anoreksi. Kanskje var det fokuset på tynne kropper i motebladene. Ingenting i oppveksten min tilsa at jeg skulle få det. Jeg hadde en fantastisk barndom på Øya med verdens herligste foreldre.
«Heidi stakk fingrene inn igjen, krummet seg og lukket øynene da massen kom opp av magen, ut av munnen og havnet i doskåla med et plask. Avskyen frambrakte spastiske, ukontrollerte grimaser rundt munnen. Heidi harket og spyttet. Den ekle smaken av magesyre ulmet i munnen. (Utdrag fra «En vei bort fra stupet)
Manuset til «En vei bort fra stupet» har hun hatt liggende i flere år. Nå var tiden inne for å ta den et steg videre. Hun har ikke lagt de pornografiske novellene helt på hylla. Selv om de er kjedeligere å skrive, gir de en fin inntekt.
– Språket er jo rimelig begrenset da. Det blir jo kuk og fitte og så ferdig med det. Den type noveller, appelerer jo helst til menn da som seksuelt er mindre intellektuelle enn kvinner, mener Hagen.
Nå foretrekker hun erotiske noveller der kjærlighet og erotikk går hånd i hånd. Fortsatt blomstrer fantasien,
– Men alt er ikke selvopplevd, ler Hagen som vet at folk er nyskjerrig på akkurat det.
– Fotfetisjisme er for eksempel ikke min greie. Men jeg prøvde å sette meg inn i det og skrev om det. Etterpå fikk jeg henvendelser fra menn som sa de var glade for at noen endelig forstod hvordan det var å tenne seksuelt på føtter, forteller hun.
Gi tenning
– Pornoen og kristendommen har egentlig ødelagt mye av hvordan vi ser på lyst. Du skal ikke skamme deg over å ha seksuell lyst, sier Hagen som gjerne ser at leserne får tenning av å lese novellene hennes.
Selv om hun har flyttet fra Trondheim til et småbruk på Orkanger, tar hun turen minst to ganger inn til byen, der hun dirigerer både Trondheim Damekor og Sangkoret Viljen.
Neste bok fra Berit Hagen er en krimbok med brannvesenet i Trondheim som en sentral aktør. Hun bekymrer seg lenger ikke for et nei fra forlagene. Hun har tatt skjeen i egen hånd. Fra undergrunnen.
NY BOK: I årevis har hun forsynt blader med erotikk og porno. Nå har hun skrevet en bok om anoreksi, basert på egne erfaringer. Den er avvist av forlag, men anbefales både av leger og ungdomspsykiatrien. – Jeg er lei av å skrive porno, men ser ikke at det er noe verre å skrive om at folk har det godt med hverandre enn at de dreper hverandre! Berit Hagen (41) nekter å settes i bås fordi om hun har vært storleverandør av pornografiske og erotiske noveller til blader som Romantikk, Express Duo, Cupido, Lek og Cocktail. Nå er hun ute med anoreksi-boka «En vei bort fra stupet», som anbefales både av lommelegen.no og Ungdomspsykiatrien i Stavanger.
Fantasier
Første gang hun skrev en pornografisk novelle, var da hun hadde en dønn kjedelig sommerjobb som tenåring.
– Det stod en pc på kontoret der, og selv om jeg sverget til den gode gamle skrivemaskina, begynte jeg å skrive. Jeg kunne jo like gjerne formidle fantasiene mine. Kvinnfolk tenker på sex de også, vet du, smiler hun.
«Hun glante rett inn i et fuktig kvinnekjønn, en helbarbert, måpende spalte som var innrammet av en velformet rumpe, den virket stram fordi eieren sto på alle fire. Ut ifra hodebevegelsene på det blonde håret var det liten tvil om hva som skjedde; det var oralsex i beste sendetid. Selv om det så ut som den andre blonde jenta forsøkte å kvele Tommy med sitt eget underliv var det ingen grunn til bekymring, han så ut til å greie seg bra der han lå på ryggen og forsynte seg.» (Fra boken «Tre små griser»)
Samtidig har hun skrevet innen andre genre, med en drøm om å få gitt ut på et av de store forlagene. Men hun har bare fått nei takk i retur. Selv har hun en mistanke om at avslagene henger sammen med hennes pornonoveller. Men hun har sluttet å grunne på det.
– Da jeg fikk nei på den siste boka mi, «En vei bort fra stupet», så jeg at de ikke engang hadde lest manuset - jeg snudde nemlig noen sider opp ned og fikk det i retur med sidene liggende akkurat likedan. Da bestemte jeg meg for aldri å sende inn noe mer, sier Hagen som tok skjeen i egen hånd, og kontaktet undergrunnsforlaget «Craft and Ciron» i Trondheim.
Der får hun gitt ut bøkene sine, og det er det som betyr noe for henne. Hun har aldri gitt opp drømmen om å bli forfatter, en drøm hun har hatt siden ungdomsskolen.
Anbefalt
«En vei bort fra stupet» er en bok basert på egne erfaringer med anoreksi. Den handler om tenåringsjenta Heidi som sliter med anoreksi. Hun har god støtte i venninnen Tina som har vært igjennom det samme. Heidi blir blir sammen med Erik og forsøker å forklare sin merkelige oppførsel for ham i et brev. Hun kaster kladden i søpla, og den blir funnet av noen som helst ikke skulle lest brevet.
Lesere og fagfolk bryr seg tydeligvis ikke om at boka er utgitt på et undergrunnsforlag. Hun har fått tilbakemeldinger fra Ungdomspsykiatrien i Stavanger som mener boken er veldig relevant for deres målgrupper. De har bestilt boken, og legger den også ut på sin nettside. I en mail til mail til Hagen sier de at de vil anbefale den i sammenhenger hvor det er naturlig, blant annet ved presentasjoner av deres programmer.
– Heldigvis fikk jeg hjelp før anoreksien ødela meg helt. Da jeg endelig tok mot til meg og luftet problemet for skolelegen, ble jeg avvist med at jeg ikke hadde anoreksi. Begrunnelsen var at jeg hadde tilnærmet normalvekt. En venninne som hadde vært gjennom det samme, forstod heldigvis alvoret, og hjalp meg ut av det. Hun fortalte om sin måte å ha anoreksi på, likhetstrekkene mellom meg og henne. Jeg hadde jo plutselig noen som ikke så på det som galskap, slik jeg trodde alle andre så på det. Prater man lenge nok om det, får du selverkjennelse og forhåpentligvis blir du sterk nok til å kjempe selv. Eller få hjelp, forteller Hagen.
Nei til badevekt
Hun har ikke gått på badevekta på 20 år. Og det er fortsatt tøft å snakke om det. Speilet stoler hun heller ikke på. Hun vet at det lyver. Kjøper hun seg en ny kjole, er anerkjennelse fra «gubben» den beste tilbakemeldingen.
– Den dag i dag aner jeg ikke hvorfor jeg fikk anoreksi. Kanskje var det fokuset på tynne kropper i motebladene. Ingenting i oppveksten min tilsa at jeg skulle få det. Jeg hadde en fantastisk barndom på Øya med verdens herligste foreldre.
«Heidi stakk fingrene inn igjen, krummet seg og lukket øynene da massen kom opp av magen, ut av munnen og havnet i doskåla med et plask. Avskyen frambrakte spastiske, ukontrollerte grimaser rundt munnen. Heidi harket og spyttet. Den ekle smaken av magesyre ulmet i munnen. (Utdrag fra «En vei bort fra stupet)
Manuset til «En vei bort fra stupet» har hun hatt liggende i flere år. Nå var tiden inne for å ta den et steg videre. Hun har ikke lagt de pornografiske novellene helt på hylla. Selv om de er kjedeligere å skrive, gir de en fin inntekt.
– Språket er jo rimelig begrenset da. Det blir jo kuk og fitte og så ferdig med det. Den type noveller, appelerer jo helst til menn da som seksuelt er mindre intellektuelle enn kvinner, mener Hagen.
Nå foretrekker hun erotiske noveller der kjærlighet og erotikk går hånd i hånd. Fortsatt blomstrer fantasien,
– Men alt er ikke selvopplevd, ler Hagen som vet at folk er nyskjerrig på akkurat det.
– Fotfetisjisme er for eksempel ikke min greie. Men jeg prøvde å sette meg inn i det og skrev om det. Etterpå fikk jeg henvendelser fra menn som sa de var glade for at noen endelig forstod hvordan det var å tenne seksuelt på føtter, forteller hun.
Gi tenning
– Pornoen og kristendommen har egentlig ødelagt mye av hvordan vi ser på lyst. Du skal ikke skamme deg over å ha seksuell lyst, sier Hagen som gjerne ser at leserne får tenning av å lese novellene hennes.
Selv om hun har flyttet fra Trondheim til et småbruk på Orkanger, tar hun turen minst to ganger inn til byen, der hun dirigerer både Trondheim Damekor og Sangkoret Viljen.
Neste bok fra Berit Hagen er en krimbok med brannvesenet i Trondheim som en sentral aktør. Hun bekymrer seg lenger ikke for et nei fra forlagene. Hun har tatt skjeen i egen hånd. Fra undergrunnen.