Berit Helberg Hagen
ISBN 978-82-93000-00-6 (trykk)
Kriminalroman
Bonusnoveller!
Bokmål

Høstnatten lå som et mykt slør over stua. Den ble pakket inn av stillheten, kun avbrutt av veggklokkas taktfaste tikking.

Viserne som pekte på de gotiske tallene rundt, fortalte at det var nærmere morgen enn kveld. Tre om natten og alt var stille. Den sløve, langsomme tikkingen fra det store maskineriet i veggklokken virket søvndyssende.

Det var kanskje dette som hadde dysset leilighetens beboer i dyp søvn.

Like taktfast som veggklokkas tikking, lød svake snorkelyder fra sofaen inntil veggen. Takten på pusten avslørte at vedkommende sov tungt og lukten i rommet fortalte sin historie om en sent avsluttet privatfest på en torsdagskveld. Eimen av gammel alkohol blandet seg sammen med fersk sigarettrøyk.

En avslappet hånd med to krøkete fingre holdt såvidt en hvit rullings i et stadig slappere grep, etterhvert som promillen drev den sovende kroppen lenger inn i søvnen.

Sigarettgloen lyste svakt i mørket idet rullingsen falt og landet på en dressjakke henslengt på gulvet. Som et bytte for en liten gnist av liv på leting etter næring. Avventende. Trengte bare en liten bris fra verandadøra på gløtt for å vokse til et sort merke på jakken, et merke med en rødglødende kant. Stadig på leting, den trakk sakte bortover jakkestoffet som en flekk rød vin trekkes inn i fibrene. Stoffet ga ikke mye næring, men nok for gnisten til å leve i den svake brisen.

Som langsomme, søkende fingre strakk den ulmende kanten seg mot de fargerike gardinene. Det tok tid, men den rødglødende ulmingen hadde natten for seg.

Snikende røyklukt steg ut i rommet, den var fremdeles ikke påtrengende nok til å trenge gjennom rusen. Med et lite blaff i gulvhøyde trakk ilden pusten av styrke fra brennbare polyestergardiner.

Nattens myke slør ble utvannet med stadig tettere røyk. Og den taktfaste tikkingen var snart overdøvet av sprakende, voksende flammer. De kjærtegnet allerede taket med ivrige tunger på leting etter mer.

----------

Like taktfast som den langsomme tikkingen fra veggklokken noen kilometer unna, like taktfast lød Gunnar Nilsens svake pust. Han lå avslappet i sengen på det upersonlige rommet og hele kroppen var innstilt på hvilestilling. Hjerteslagene slo rolig der han lå og sov, mens blodet ble pumpet rundt i årene med en jevn strøm. Vagt registrerte han gjennom lukkede øyelokk og et slør av søvn at lyset brått ble slått på.

Han var vant til å kjenne adrenalinet skyte fart og pulsen aksellerere kraftig når lyset ble tent, og høytaleren hakket søvnen i stykker med utrykningsordre fra sambandsvakta til enhetene. Men samme hvor ofte han opplevde det, var det like forbanna ubehagelig å bli vekket på den måten.

Kroppen reagerte spontant. Han var ute av sengen før sambandsvaktas stemme lød, grep bukser og genser og var fort i full bekledning, godt hjulpet av innøvde bevegelser. Han var på vei ut døra idet alarmen gikk med gjentatte tut. Nesten samtidig med Espen Kvam, makkeren hans på dette skiftet, løp han gjennom gangen bort til glidestangrommet for å skli ned stanga til garasjen.

Portene var allerede på vei opp og alt var på plass, slik det alltid var. Han åpnet døra på brannbilen, kløv opp, stappet føttene i de ventende vernestøvlene og smatt de tunge buksene på. Før bilene hadde rukket å starte, hadde Gunnar frakken på - like tung som buksene - og satte seg ned med ryggen inntil det ventende røykdykkerutstyret.

Vernestøvler. Sorte bukser med gule refleksstriper like under knærne. Sort, lårsid frakk med gule striper på ermene, på ryggen fra skulderblad til skulderblad, og refleksstripe fra halsen og ned langs kneppingen. To flasker komprimert luft og hansker. Ytterbekledningen var laget av brannsikkert lerret med løsfor under og gummiert stoff, og innenfor fantes varmebukse og genser. Varmen skulle kles ut. Den orange hjelmen og beltet med øksa var på plass, sammen med radioen, masken og lykta.

60 sekunder etter at alarmen hadde gått, var to ulende brannbiler fra Trondheim brannstasjon på veien med fire mann i hver bil. En sjåfør, et vognbefal og to røykdykkere påkledd med omtrent 25 kilo nødvendig utstyr hver.

----------

Det var ingen andre biler ute så tidlig på denne fredags morgenen foruten politiet, øverste myndighet som ulende var på vei til samme sted. Turen til Korsvika på Lade tok rundt fem minutter og vakta på stasjonen opplyste underveis hvor vannreservoarene i området fantes. Da de nærmet seg, var det lett å se hvor det brant i den høstkjølige grålysningen.

Et hvitmalt hus blant andre eneboliger sto med hele underetasjen, baksiden og halve taket i brann. Røyken veltet seg rullende opp mot himmelen og utover Trondheimsfjorden mens ilden omfavnet det meste av det gamle, skjeve huset. Bare fronten sto uantent, men røyken tøt ut av vinduene, de var sprengt av heten. Det smalt, knitret og sprakte livlig, som en ujevn, buldrende dur av varme. Treverket i veggene var gammelt og ga god næring til de sultne flammene.

Publikum uteble, men det var kanskje ikke så rart på denne tiden av døgnet. Om et par timer ville de fleste være på vei til jobb. Kun de nærmeste naboene sto tause og alvorlige og betraktet det skremmende synet. Sannsynligvis var det noen blant dem som hadde ringt. Nå hadde politiet skysset dem bak sperringer, men ikke så langt vekk at brannen ikke ga gjenskinn i de nysgjerrige, vidåpne øynene deres.

Pumpa ble ulende startet opp på Gunnars bil mens skapene ble åpnet og de røde slangene kjapt ble rullet ut. Bilen var plassert i trygg avstand fra brannen, med en slange ned til et kumlokk hvor de hentet vannet fra. Alt skjedde hurtig og med erfaringens effektivitet.

Gunnar og Espen grep høytrykkslangen som via pumpen fikk vann fra bilen, og var klare til å entre huset mens resten av brannfolkene rullet ut slanger og koblet på. Gunnars muskler sto som vanlig i helspenn like før jobben skulle gjøres. Nervene var glassklare og konsentrasjonen på toppnivå, klar til å møte oppgaven med alle sanser åpne.

Begge to hadde allerede i bilen tredd den lange hetta over hodet og festet hjelm og maske før de testet at samband og radio fungerte som normalt. Gunnar dro pusten dypt inn og sjekket at lufttilførselen og overtrykket virket som det skulle. Overtrykket var for å hindre at røyk kom inn bak masken. Han trykket inn senderknappen.

"En-En Bravo til En-En Charlie. Er du klar?" spurte han og slapp senderknappen.

"1.1. Charlie til 1.1. Bravo. Kjør på, jeg henger med," svarte Espen.

"1.1. Bravo til 1.1. Alfa, vi går inn nå," sa Gunnar.

"1.1. Alfa mottatt. Slutt."

Gunnar grep den svarte slangen med strålerøret på enden, munnstykket som fordelte vannstrålen fra stor til liten spredning.

Blodårene hans var lenkeslanger med grenrør og hjertet var pumpen som jobbet og slet.

Døra ble åpnet med slagspett av en annen brannmann og Gunnar gikk inn i en liten forgang. Han gjorde tegn til Espen at han skulle huke seg ned, i tilfelle stikkflammer skulle oppstå når han åpnet døra. Han satte seg på huk og trykket ned dørklinken med slangen skuddklar; vann fram til strålerøret. Røyken kom ugjestfritt tytende ut som flommende masse. Gunnar la slangen over skulderen, han syntes det var lettere å ha kontroll over den da. Så reiste han seg og gikk inn, tett fulgt av Espen mens varmen presset mot dem som en dirrende vegg, mer og mer intens etterhvert som de nærmet seg.

De harde hjerteslagene sendte raske ekko rundt i kroppen hans. Hadde han holdt hendene i ro, ville han sett hvordan de skalv. Men nå holdt de hardt rundt hendelen og strålerøret, rede til å møte flammene. Konsentrert. Klar til kamp. Nå manglet det bare å lokalisere ilden, for røyken gjorde mørket så og si totalt. Gunnar trakk hendelen bakover da han fikk øyekontakt med flammene, som et svakt, orange, ullent skimmer langt inni røyken. Han åpnet for vanntilførselen mens Espen dro slangen etter dem, den var tykk og umedgjørlig av vannet som presset på.

Heten var påtrengende, trykkende, men ikke uutholdelig. Gunnar så ikke hånd for seg i det beksorte røykhavet som veltet rundt. Selv ikke lykten som Espen hadde tent, lyste mer enn en knapp halvmeter, om ikke mindre. Han holdt slangen med en hånd, gikk sakte framover med tyngden på bakerste fot og følte seg fram langs gulvet med den andre, med strålen som en sprutende vegg foran seg og slangen etter.

De var tydeligvis inne i en forgang. Vannspruten sto som en stor, viftende paraply foran ham, tok av for varmen og dempet ilden som en skjermende vegg. Det ville vært umulig å nærme seg flammene uten. Vannet feide gjennom forgangen mens bilder og nips som hang langs veggen føk avgårde med lydløse knas. Det betydde så lite. Det knitrende, sprakende havet rundt dem og foran dem var alt som betydde noe nå. Gunnar kjente ilden som en påtrengende kraft. Som om den bedøvde tankene, hypnotiserte ham. Han hadde opplevd det før og visste at han var sterkere. Hadde kontrollen, sansene og vettet i fult behold midt i den knitrende, sprakende galskapen.

Han fant trappen som ledet opp til andre etasje, hvor bad og soverom fantes, ifølge naboene. De slo av vannet, ilden var slukket i forgangen og trappa hadde ikke tatt fyr. Med tunge skritt og slangen på slep arbeidet de seg opp trappen. Badet var lite, soverommet stort og senga var tom. To andre rom fantes også der oppe, fulle av rot men heldigvis tomme for folk.

I høytaleren hørte han de andre enhetene gjøre seg klare til å angripe fra utsiden mens han og Espen trampet ned trappen for å fortsette i første etasje. Høytaleren var festet i maska og plassert inntil øret.

"1.2. Bravo til 1.2. Alfa, vi går inn nå."

"1.2. Alfa mottatt, slutt," svarte vognbefalet på den andre bilen og enda to røykdykkere entret huset, nå via verandaen. Gunnar og Espen fortsatte lenger innover i gangen, slukket seg inn på kjøkkenet og ut igjen da de fant det tomt.

Flammene freste i nytteløs protest etterhvert som de nærmet seg stua, det mest angrepne rommet. Innbitt fortsatte Gunnar med vannstrømmen på full åpning, psyket opp til å yte sitt ytterste i det varme infernoet.

"1.1. Alfa til 1.1. Bravo. Hvordan ser det ut?" Morten Strømsnes, vognbefalet på Gunnars bil kalte ham opp.

"1.1. Bravo til 1.1. Alfa. Andre etasje er tomt for folk." Fra verandaen sto vannet som tett tåke. Det var 1.2. som var på vei inn fra motsatt kant. Erik Andersen og Tor Olsen. "Det har spredd seg ganske bra i underetasjen, men jeg har sett det verre." Gunnar så ikke de to andre røykdykkerne, så ikke vanndampen fra slukningsarbeidet deres. Men han hørte fresingen fra vannstrålen.

Med et trykk på 7-8 kilo måtte Gunnar lene seg framover for å stå imot og ikke miste balansen, eller la vanntrykket få overtaket. Det føltes som om noen sto bak og kontinuerlig dro i slangen for å hindre Gunnar i å gå lenger fram. Espen hjalp til med hendene godt plantet i ryggen hans for å støtte.

Svetten drev og Gunnar var dyvåt til skinnet. Espen også, som fulgte forflytningene hans som om de skulle vært siamesiske tvillinger. Som snoende slanger i luften bølget vannet strømmende fra strålerørene i kamp med et motsatt element. Sin verste fiende. Vann mot ild.

Den var som et dyr. Et vilt, pulserende, dyr som sugde næring og liv fra materialet og strakte seg oppover. Slikkende flammer kjærtegnet ivrig det kullsorte taket og veggene, søkte etter friskt tre og ble stadig mer drevet tilbake av vannstrålen.

Det var ikke bare heten som fikk svetten til å sile. Slangen og vanntrykket var hardt å jobbe med, de stadig våtere klærne og alt utstyret kjentes blytungt ut. Med slik fysisk aktivitet virket tyngdekraften bedre og bedre. Gunnar følte en vanvittig trang til å rope mot ilden, overdøve den konstante, knitrende duringen med sine egne brøl.

Fresingen fra vannet i heten lød gjennom flammehavet som hvesing fra den snoende slangen. De fire røykdykkerne sto aldri lenge i ro. Gunnar så ut som han sto i sterk motvind. Han dreide tungt på overkroppen, jobbet med slangen og motstanden, vred på strålerøret, forandret uavlatelig den kraftige strålen i form og retning. Han sloss.

De to fireliters flaskene på ryggen inneholdt til sammen 2400 liter komprimert luft på 300 kilos trykk. Det varte i litt over tretti minutter, alt ettersom hvor stor fysisk aktivitet som ble utøvet og hvor dype åndedrag en tok. Denne brannen ville bukke under før de første flaskene var tomme. Den hadde allerede sluppet grepet oppe i taket, etterlatt det kullsort og rykende, nakent og fullt av svidde brannsår.

Brannen var i ferd med å gi opp kampen.

----------

Omtrent tredve slitne minutter senere rev Gunnar hanskene og masken av, og fylte lungene med ren, kjølig morgenluft. Aller helst ville han ha sluppet slangen rett ned i bakken, så sliten var han. Men 8000 kroner for et strålerør var for mye å trekke fra lønna. Han behersket seg og la det rolig ned før han lempet den tunge flaskepakken av ryggen. En lettelse, bokstavelig talt.

Gunnar gikk bort til depotbilen som hadde ankommet. Den var full av ekstra flaskepakker, utstyr, batterier til lykter og radioer, og en herlig kasse brus.

"Åh, faen," stønnet Espen som hadde gått bak Gunnar, før han satte flaskepakken sin tungt fra seg. "Nå er jeg pinadø sliten." Luftflaskene ble skiftet ut med nye og de to slitne brannmennene grep en brusflaske hver. Det gjorde alltid svimlende godt med noe å drikke etter all svettingen i varmen, og det fysiske slitet. Nesten bedre enn sex.

De gikk til den andre siden av gaten og satte seg tungt i gresset, litt på avstand fra begivenhetene. Det var deilig å høre stillheten i morgenluften. En sterk kontrast til den aktive vannstrålen, de knitrende flammene og fresingen når de ga opp kampen. Gunnar var så sliten at hendene skalv da han åpnet småflaskene med øksa. Svetten drev fremdeles under utstyret og pusten gikk i tunge hiv. Trass hard og jevn fysisk trening, tok øktene hardt på under slukningsarbeidet. Han strøk panneluggen bakover, den var drivvåt. Akkurat som barten, og ansiktet var rødt og bankende varmt etter heten og anstrengelsene. Han plasserte leppene rundt flasketuten og lot grådig den leskende væsken flomme nedover et lengtende spiserør.

"Hadde aldri trodd at det var så slitsomt," stønnet Espen og framførte en buldrende, langtrukken rap. Kullsyren gikk opp i nesen hans og han fnøs irritert.

"Jeg trodde du visste hva du gikk til," gispet Gunnar og prøvde å få pusten tilbake i normalt leie.

"Joda, men tenk at en blir så inni helvete tørst." Espen tømte flasken og stønnet.

"Du forbruker en bra mengde blodsukker når du kjaser med flammene, ikke sant?"

"Svetter og står i," flirte Espen.

"Visste du at på storbranner kan en risikere å miste så mye som tre liter væske?" fortsatte Gunnar.

"Fakta?" Espen så på ham med hevede øyenbryn.

"Fakta faen," svarte Gunnar og svelget resten av brusen. "Kan bli like inntørka som en jævla mumie, bare ikke fullt så vel bevart."

"Gærning."

"Vet det." Gunnar smilte skjevt. "Det kommer du også til å bli når du er varm i trøya og har fått erfaring fra deg selv og andre, lille aspirant."

"Jeg skal tituleres røykdykker, takk," gliste Espen. "Jeg er ferdig med aspiranttia mi."

"Det er hva du tror, gutten min. En ekte brannmann er aldri ferdig utlært." Gunnar gløttet på ham og flirte bredt. Espen dunket ham vennlig i ryggen og gliste.

"Heller aspirant enn mumie."

Morgenluften var kjølig. Ble de sittende for lenge i ro, ville svetten bli kald og få dem til å fryse. De satt en kort stund og gjenvant kreftene før de reiste seg. Gunnar stirret på det svartbrente, rykende huset, så i tankene hvordan ilden hadde omringet det da de ankom. Nå var flammenes totale nederlag et faktum og etterslukkingen var alt som gjensto på brannstedet.

"Den er en levende fiende," sa Espen lavt og Gunnar nikket svakt.

"En fiende en får respekt for."

Den tapende fienden sendte sine siste, spede røyksøyler opp mot en grå himmel mens grytidlige journalister tasset rundt på området.

 

***