Lillian B. Fredriksen - Ut av mørket
Avisa Sør-Trønderen - Audhild Øie - 30.10.09:
HUN SITTER I STUA
til eldstedattera Kine i Selva i Agdenes. Hun forteller om en vond og dramatisk oppvekst sammen med en voldelig og psykisk utstabil mor. Hun forteller om barneår som var preget av mobbing, utestenging, nasking for å kjøpe seg venner, turbulent skolegang og stadig flytting. Hun forteller åpent og uten filter hvordan det var å vokse opp som et uønsket barn sammen med en mor som ikke var i stand til å gi henne kjærlighet. Sju dager gammel ble hun plassert på spebarnshjem. Da hun var ett år, ble hun flyttet til barnehjem. Da Lillian var fem år, kom mamma og hentet det uønskede barnet sitt hjem. Hun forteller om ei mor og ei datter som stadig var på flyttefot og om ei lita jente som aldri fikk følelsen av å høre hjemme noe sted. Når noen spør henne hvor hun er ifra, svarer hun «fra mors liv». Heller ikke der var hun ønsket.
LIVET TIL LILLIAN
har vært preget av skam. Først skammen over ikke å være god nok til at mamma kunne være glad i henne. Så skammen over at hun var annerledes. Så skammen over hemmeligheten hun hadde
da hun som 8-åring ble seksuelt misbrukt hver eneste kveld i sju måneder. – Jeg var helt sikkert veldig rar. Jeg bar på en hemmelighet ingen andre visste om. Som jentungen var hun innadvendt, hadde voldsomme raserianfall og nasket for å kjøpe seg venner. I voksen alder kom skammen over selvskadingen og selvmordsforsøkene. – Denne boka er ikke skrevet som ledd i egen terapi. Jeg har skrevet den for å vise hvor mangelfull norsk psykiatri og norsk helsevesen er i forhold mennesker som driver med selvskading og har psykiske problemer. Lillian visste at hun trengte hjelp for skadene hun var påført i oppveksten. Men legene hun kontaktet, svarte med å skrive ut resepter på piller. – Utad var jeg utadvendt og blid, men inni meg var jeg ødelagt. Gjennom selvskadingen «blødde» jeg ut den innvendige smerten. Jeg fikk hull på byllen jeg bar inni meg. Det var som det var for liten plass inni kroppen min til å bære alt, forklarer hun.
HUN FORTELLER OM ET LIV
med konstante smerter som følge av alle traumene. Det er ingen lykkepiller eller sovemedisin som hjelper mot slike smerter. Hun trengte noen å snakke med. Noe som kunne lytte og forstå. Når hun skadet seg til blods, fikk hun utløp for fysisk smerte. Ved bruk av alkohol fikk hun også hull på byllen; i alle fall for en liten stund. Lillians atferd gjennom hele livet har vært som et rop om hjelp. Når hun tenker tilbake på skolegården hvor hun selv var
utestengt, tenker hun på alle ungene i dag som opplever det samme. Hun er overbevist om at lærerne og skolen ikke er dyktige nok til å lese tegnene og varsle. Mye unødig smerte og seinskader kunne vært forhindret om flere hadde varslet i tide.
DA HUN BLE MAMMA
som 17-åring, overøste hun datteren Kine med all den kjærligheten hun selv aldri hadde fått. Noen år senere kom Tina til verden, og Lillian var den kjærlige mammaen hun selv aldri hadde hatt. Hun overøste jentene sine og også andre unger med kjærlighet og omsorg. Men samtidig hadde hun en ryggsekk full av traumer fra egen oppvekst som ingen kunne fri henne fra. Det resulterte i selvskading der hun kuttet armene sine til blods.
DATTEREN KINE
sitter tett inn til mamma Lillian når hun forteller. Hun har lest boka om mamma sin vanskelige oppvekst. Hun støtter og underbygger når mamma forteller. Hun forteller at hun som lita jente spurte moren om arrene hun hadde på underarmene. Hun fikk en forklaring hun aksepterte og tenkte ikke mer på saken. Tina og hun fikk all den kjærligheten de trengte. Da Kine ble mamma bare 15 år gammel, var Lillian på plass og tok ansvar for barnebarnet i fem år i påvente av at Kine selv skulle bli moden for foreldreansvaret. Da Kine var klar for å være mamma, opplevde Lillian plutselig at ingen trengte omsorgen hennes lenger. Hun taklet ikke å være alene med seg selv og følelsen av at ingen trengte henne lenger. Det endte med nytt selvmordsforsøk, og hun havnet på lukket avdeling på Haukåsen. Det skulle vise seg å bli redningen hennes. Her kom hun endelig i kontakt med en psykolog som greide å få hull på traumene. To ganger i uka i tre år gikk hun til poliklinisk behandling. 40 år gammel møtte hun sitt egentlige jeg.
«UT AV MØRKET»;
Bildet på omslaget på boka er klar tale. Det viser hennes egne blodige, arrete underarmer. I boka omtaler
hun seg selv i tredjeperson. Det ble for nært å skrive i jeg-person. I ettertid ser hun at kapitelet om oppveksten på barnehjemmet, ble for snilt. Det skrev hun for flere år siden. Kanskje ble det for vondt å beskrive virkeligheten slik den egentlig var? Uansett hadde hun mange gode opplevelser der. Godt hadde hun det også sammen med
mormor som overøste henne med kjærlighet. Ei tante og en onkel var trygghet og varme i livet hennes. Kanskje var det disse personene som berget henne fra det verste? Sammen med de to mennene som ble fedre til de to jentene hennes. Tross alt så gjorde de henne mye godt.
SAMTIDIG SOM HUN
fikk hjelp til å takle alle traumene og sviket, fikk hun hjelp til å tilgi moren og besøker henne jevnlig på sykehjemmet der hun sitter med sin Alzheimer. – Jeg tok makta tilbake ved å tilgi og prøve å forstå. Jeg må ta fram det positive. Det er ingen friske mennesker som gjør slike ting som mamma gjorde. Selv om moren sviktet på det groveste, tegner Lillian et bilde av ei mor som er fortvilt og psykisk ustabil og som tar ut all smerten og sinnet på datteren sin. I den bunnløse fortvilelsen skinner det igjennom at Lillian alltid higet etter mamma sin aksept og kjærlighet. – Mamma hadde også mange gode kvaliteter. Hun var kjempeflink til å lage mat og
flink til å lage det koselig rundt seg. Men jeg var 40 år før jeg fikk lov til å gi mamma en klem og følte at jeg fikk noe tilbake, sier hun trist. Da hadde Lillians mamma utviklet Alzheimer og Lillian hadde fått livet tilbake med ny kjæreste og nytt hjem i Selva.
HUN SITTER I STUA
til eldstedattera Kine i Selva i Agdenes. Hun forteller om en vond og dramatisk oppvekst sammen med en voldelig og psykisk utstabil mor. Hun forteller om barneår som var preget av mobbing, utestenging, nasking for å kjøpe seg venner, turbulent skolegang og stadig flytting. Hun forteller åpent og uten filter hvordan det var å vokse opp som et uønsket barn sammen med en mor som ikke var i stand til å gi henne kjærlighet. Sju dager gammel ble hun plassert på spebarnshjem. Da hun var ett år, ble hun flyttet til barnehjem. Da Lillian var fem år, kom mamma og hentet det uønskede barnet sitt hjem. Hun forteller om ei mor og ei datter som stadig var på flyttefot og om ei lita jente som aldri fikk følelsen av å høre hjemme noe sted. Når noen spør henne hvor hun er ifra, svarer hun «fra mors liv». Heller ikke der var hun ønsket.
LIVET TIL LILLIAN
har vært preget av skam. Først skammen over ikke å være god nok til at mamma kunne være glad i henne. Så skammen over at hun var annerledes. Så skammen over hemmeligheten hun hadde
da hun som 8-åring ble seksuelt misbrukt hver eneste kveld i sju måneder. – Jeg var helt sikkert veldig rar. Jeg bar på en hemmelighet ingen andre visste om. Som jentungen var hun innadvendt, hadde voldsomme raserianfall og nasket for å kjøpe seg venner. I voksen alder kom skammen over selvskadingen og selvmordsforsøkene. – Denne boka er ikke skrevet som ledd i egen terapi. Jeg har skrevet den for å vise hvor mangelfull norsk psykiatri og norsk helsevesen er i forhold mennesker som driver med selvskading og har psykiske problemer. Lillian visste at hun trengte hjelp for skadene hun var påført i oppveksten. Men legene hun kontaktet, svarte med å skrive ut resepter på piller. – Utad var jeg utadvendt og blid, men inni meg var jeg ødelagt. Gjennom selvskadingen «blødde» jeg ut den innvendige smerten. Jeg fikk hull på byllen jeg bar inni meg. Det var som det var for liten plass inni kroppen min til å bære alt, forklarer hun.
HUN FORTELLER OM ET LIV
med konstante smerter som følge av alle traumene. Det er ingen lykkepiller eller sovemedisin som hjelper mot slike smerter. Hun trengte noen å snakke med. Noe som kunne lytte og forstå. Når hun skadet seg til blods, fikk hun utløp for fysisk smerte. Ved bruk av alkohol fikk hun også hull på byllen; i alle fall for en liten stund. Lillians atferd gjennom hele livet har vært som et rop om hjelp. Når hun tenker tilbake på skolegården hvor hun selv var
utestengt, tenker hun på alle ungene i dag som opplever det samme. Hun er overbevist om at lærerne og skolen ikke er dyktige nok til å lese tegnene og varsle. Mye unødig smerte og seinskader kunne vært forhindret om flere hadde varslet i tide.
DA HUN BLE MAMMA
som 17-åring, overøste hun datteren Kine med all den kjærligheten hun selv aldri hadde fått. Noen år senere kom Tina til verden, og Lillian var den kjærlige mammaen hun selv aldri hadde hatt. Hun overøste jentene sine og også andre unger med kjærlighet og omsorg. Men samtidig hadde hun en ryggsekk full av traumer fra egen oppvekst som ingen kunne fri henne fra. Det resulterte i selvskading der hun kuttet armene sine til blods.
DATTEREN KINE
sitter tett inn til mamma Lillian når hun forteller. Hun har lest boka om mamma sin vanskelige oppvekst. Hun støtter og underbygger når mamma forteller. Hun forteller at hun som lita jente spurte moren om arrene hun hadde på underarmene. Hun fikk en forklaring hun aksepterte og tenkte ikke mer på saken. Tina og hun fikk all den kjærligheten de trengte. Da Kine ble mamma bare 15 år gammel, var Lillian på plass og tok ansvar for barnebarnet i fem år i påvente av at Kine selv skulle bli moden for foreldreansvaret. Da Kine var klar for å være mamma, opplevde Lillian plutselig at ingen trengte omsorgen hennes lenger. Hun taklet ikke å være alene med seg selv og følelsen av at ingen trengte henne lenger. Det endte med nytt selvmordsforsøk, og hun havnet på lukket avdeling på Haukåsen. Det skulle vise seg å bli redningen hennes. Her kom hun endelig i kontakt med en psykolog som greide å få hull på traumene. To ganger i uka i tre år gikk hun til poliklinisk behandling. 40 år gammel møtte hun sitt egentlige jeg.
«UT AV MØRKET»;
Bildet på omslaget på boka er klar tale. Det viser hennes egne blodige, arrete underarmer. I boka omtaler
hun seg selv i tredjeperson. Det ble for nært å skrive i jeg-person. I ettertid ser hun at kapitelet om oppveksten på barnehjemmet, ble for snilt. Det skrev hun for flere år siden. Kanskje ble det for vondt å beskrive virkeligheten slik den egentlig var? Uansett hadde hun mange gode opplevelser der. Godt hadde hun det også sammen med
mormor som overøste henne med kjærlighet. Ei tante og en onkel var trygghet og varme i livet hennes. Kanskje var det disse personene som berget henne fra det verste? Sammen med de to mennene som ble fedre til de to jentene hennes. Tross alt så gjorde de henne mye godt.
SAMTIDIG SOM HUN
fikk hjelp til å takle alle traumene og sviket, fikk hun hjelp til å tilgi moren og besøker henne jevnlig på sykehjemmet der hun sitter med sin Alzheimer. – Jeg tok makta tilbake ved å tilgi og prøve å forstå. Jeg må ta fram det positive. Det er ingen friske mennesker som gjør slike ting som mamma gjorde. Selv om moren sviktet på det groveste, tegner Lillian et bilde av ei mor som er fortvilt og psykisk ustabil og som tar ut all smerten og sinnet på datteren sin. I den bunnløse fortvilelsen skinner det igjennom at Lillian alltid higet etter mamma sin aksept og kjærlighet. – Mamma hadde også mange gode kvaliteter. Hun var kjempeflink til å lage mat og
flink til å lage det koselig rundt seg. Men jeg var 40 år før jeg fikk lov til å gi mamma en klem og følte at jeg fikk noe tilbake, sier hun trist. Da hadde Lillians mamma utviklet Alzheimer og Lillian hadde fått livet tilbake med ny kjæreste og nytt hjem i Selva.