Leif Lønne debuterer med novellesamlingen «KUTT».
Maja Christensen - Sandefjord Blad 21.mai 2010

Tirsdag 25. mai 2010 holder han lansering på Dirty Nelly sammen med bandet sitt Durruti & Malatesta.
Leif Lønne skrev de første novellene da han bodde på gata som narkoman. Samlingen er preget av et levd liv og folk som faller på utsiden eller plasserer seg selv der.
– Noen av historiene er brutale. Leserne treffer på både naivitet og kynisme, sier Lønne.

Leser fra boka I novellesamlingen finnes en novelle som er skrevet med inspirasjon fra knarkermiljøet i Sandefjord. Den novellen kommer han til å lese høyt på tirsdag.

Nykter i ntt år
Leif Lønne har vært nykter i ett år, og har ramlet ned på en ny planet, som han selv sier.
– Jeg bestemte meg for å gi meg selv et nytt liv i 50-års gave. Jeg har vært sliten den første tida etter at jeg ble klean, men etter at jeg møtte gutta jeg spiller med, har det vært helt suverent, sier han.
Lønne er vokalist, gitarist og låtskriver. René Blackstone spiller trommer og perkusjon. Jimmy Feen spiller gitar. Det vil være fri entré på Dirty Nelly.
– Vi spiller romlingrock, trallepunk og ska. Vi håper på å spre litt glede og hygge på tirsdag, sier Lønne.

Avisa Sør-Trønderen - Audhild Øie - 30.10.09:

HUN SITTER I STUA
til eldstedattera Kine i Selva i Agdenes. Hun forteller om en vond og dramatisk oppvekst sammen med en voldelig og psykisk utstabil mor. Hun forteller om barneår som var preget av mobbing, utestenging, nasking for å kjøpe seg venner, turbulent skolegang og stadig flytting. Hun forteller åpent og uten filter hvordan det var å vokse opp som et uønsket barn sammen med en mor som ikke var i stand til å gi henne kjærlighet. Sju dager gammel ble hun plassert på spebarnshjem. Da hun var ett år, ble hun flyttet til barnehjem. Da Lillian var fem år, kom mamma og hentet det uønskede barnet sitt hjem. Hun forteller om ei mor og ei datter som stadig var på flyttefot og om ei lita jente som aldri fikk følelsen av å høre hjemme noe sted. Når noen spør henne hvor hun er ifra, svarer hun «fra mors liv». Heller ikke der var hun ønsket.

LIVET TIL LILLIAN
har vært preget av skam. Først skammen over ikke å være god nok til at mamma kunne være glad i henne. Så skammen over at hun var annerledes. Så skammen over hemmeligheten hun hadde
da hun som 8-åring ble seksuelt misbrukt hver eneste kveld i sju måneder. – Jeg var helt sikkert veldig rar. Jeg bar på en hemmelighet ingen andre visste om. Som jentungen var hun innadvendt, hadde voldsomme raserianfall og nasket for å kjøpe seg venner. I voksen alder kom skammen over selvskadingen og selvmordsforsøkene. – Denne boka er ikke skrevet som ledd i egen terapi. Jeg har skrevet den for å vise hvor mangelfull norsk psykiatri og norsk helsevesen er i forhold mennesker som driver med selvskading og har psykiske problemer. Lillian visste at hun trengte hjelp for skadene hun var påført i oppveksten. Men legene hun kontaktet, svarte med å skrive ut resepter på piller. – Utad var jeg utadvendt og blid, men inni meg var jeg ødelagt. Gjennom selvskadingen «blødde» jeg ut den innvendige smerten. Jeg fikk hull på byllen jeg bar inni meg. Det var som det var for liten plass inni kroppen min til å bære alt, forklarer hun.

HUN FORTELLER OM ET LIV
med konstante smerter som følge av alle traumene. Det er ingen lykkepiller eller sovemedisin som hjelper mot slike smerter. Hun trengte noen å snakke med. Noe som kunne lytte og forstå. Når hun skadet seg til blods, fikk hun utløp for fysisk smerte. Ved bruk av alkohol fikk hun også hull på byllen; i alle fall for en liten stund. Lillians atferd gjennom hele livet har vært som et rop om hjelp. Når hun tenker tilbake på skolegården hvor hun selv var
utestengt, tenker hun på alle ungene i dag som opplever det samme. Hun er overbevist om at lærerne og skolen ikke er dyktige nok til å lese tegnene og varsle. Mye unødig smerte og seinskader kunne vært forhindret om flere hadde varslet i tide.

DA HUN BLE MAMMA
som 17-åring, overøste hun datteren Kine med all den kjærligheten hun selv aldri hadde fått. Noen år senere kom Tina til verden, og Lillian var den kjærlige mammaen hun selv aldri hadde hatt. Hun overøste jentene sine og også andre unger med kjærlighet og omsorg. Men samtidig hadde hun en ryggsekk full av traumer fra egen oppvekst som ingen kunne fri henne fra. Det resulterte i selvskading der hun kuttet armene sine til blods.

DATTEREN KINE
sitter tett inn til mamma Lillian når hun forteller. Hun har lest boka om mamma sin vanskelige oppvekst. Hun støtter og underbygger når mamma forteller. Hun forteller at hun som lita jente spurte moren om arrene hun hadde på underarmene. Hun fikk en forklaring hun aksepterte og tenkte ikke mer på saken. Tina og hun fikk all den kjærligheten de trengte. Da Kine ble mamma bare 15 år gammel, var Lillian på plass og tok ansvar for barnebarnet i fem år i påvente av at Kine selv skulle bli moden for foreldreansvaret. Da Kine var klar for å være mamma, opplevde Lillian plutselig at ingen trengte omsorgen hennes lenger. Hun taklet ikke å være alene med seg selv og følelsen av at ingen trengte henne lenger. Det endte med nytt selvmordsforsøk, og hun havnet på lukket avdeling på Haukåsen. Det skulle vise seg å bli redningen hennes. Her kom hun endelig i kontakt med en psykolog som greide å få hull på traumene. To ganger i uka i tre år gikk hun til poliklinisk behandling. 40 år gammel møtte hun sitt egentlige jeg.

«UT AV MØRKET»;
Bildet på omslaget på boka er klar tale. Det viser hennes egne blodige, arrete underarmer. I boka omtaler
hun seg selv i tredjeperson. Det ble for nært å skrive i jeg-person. I ettertid ser hun at kapitelet om oppveksten på barnehjemmet, ble for snilt. Det skrev hun for flere år siden. Kanskje ble det for vondt å beskrive virkeligheten slik den egentlig var? Uansett hadde hun mange gode opplevelser der. Godt hadde hun det også sammen med
mormor som overøste henne med kjærlighet. Ei tante og en onkel var trygghet og varme i livet hennes. Kanskje var det disse personene som berget henne fra det verste? Sammen med de to mennene som ble fedre til de to jentene hennes. Tross alt så gjorde de henne mye godt.

SAMTIDIG SOM HUN
fikk hjelp til å takle alle traumene og sviket, fikk hun hjelp til å tilgi moren og besøker henne jevnlig på sykehjemmet der hun sitter med sin Alzheimer. – Jeg tok makta tilbake ved å tilgi og prøve å forstå. Jeg må ta fram det positive. Det er ingen friske mennesker som gjør slike ting som mamma gjorde. Selv om moren sviktet på det groveste, tegner Lillian et bilde av ei mor som er fortvilt og psykisk ustabil og som tar ut all smerten og sinnet på datteren sin. I den bunnløse fortvilelsen skinner det igjennom at Lillian alltid higet etter mamma sin aksept og kjærlighet. – Mamma hadde også mange gode kvaliteter. Hun var kjempeflink til å lage mat og
flink til å lage det koselig rundt seg. Men jeg var 40 år før jeg fikk lov til å gi mamma en klem og følte at jeg fikk noe tilbake, sier hun trist. Da hadde Lillians mamma utviklet Alzheimer og Lillian hadde fått livet tilbake med ny kjæreste og nytt hjem i Selva.

«Man tenker ikke på hvordan man er i en taxi. Hva man sier eller gjør», skriver tidligere taxisjåfør Ann-Lill Grendahl Elshaug i sin ferske bok «Taxibeib».

Har du noensinne tatt taxi i Trondheim? Kanskje du kranglet, spydde, drakk øl, sølte mat, diskuterte de mest intime detaljene fra ditt privatliv eller hadde sex i baksetet? Da kan det hende kjøreturen du helst ville glemme er blitt skrevet inn i litteraturhistorien. Tidligere taxisjåfør Ann-Lill «Lilly Craft» Grendahl Elshaug har nemlig samlet historiene fra sin tid bak rattet mellom to permer, og det spørs om du kan bli litt flau:
«Jeg kremtet litt og spurte: Er det ikke mulig å vente med det der til dere er kommet hjem? Det lukter
så jævla sex her!». Det kom et halvkvalt vræl fra baksetet, og i kor kom det som ei kule: HÆ??? ER DET FOLK HER???»

– Som å være psykolog
– Æ legg itj nå imellom, nei. Æ like det litt rufsat i kantan, forklarer Grendahl Elshaug. «Rufsat», det er det definitivt. I boken «Taxibeib», som er en samling av Grendahl Elshaug blogger under samme navn, er det historier om utro mannsgriser, fulle studenter på frierferd, folk som ikke vet hvor de bor, eplekjekke c-kjendiser, blotting i baksetet, nesten-påkjørsler, ransforsøk og generelle uhøfligheter. – Som drosjesjåfør er du ingen i manges øyne, du er ikke verd noe. Da jeg sang i Ila kirke ei jul, kom det ei dame bort etterpå og
sa: Tenk at du som bare er drosjesjåfør, du som kan synge så fint! minnes den ferske forfatteren. Men det finnes ikke noe som heter «bare drosjesjåfør», hvis du spør Grendahl Elshaug. – Å være drosjesjåfør er litt som å være psykolog. Man kommer borti alt. Da hun begynte som drosjesjåfør for fire år siden, startet derfor Grendahl Elshaug en blogg,
for å «tømme seg for inntrykk» da hun kom hjem fra jobb etter lange nattskift. Det er denne bloggen, «Taxibeib», (døpt etter kallenavnet hun fikk av kompiser på taxiskolen, i mangel av kvinnelige sjåfører) som nå er blitt til en bok med samme navn.

Eget undergrunnsforlag
Boken er utgitt på forfatterens eget forlag, C & C Underground Publishment, etter print-on-demand- prinsippet (bøkene trykkes opp ettersom de bestilles). Foreløpig er 60 eksemplarer solgt, men til høsten skal boken registreres i Bokdatabasen, og da kan du bestille den på en hvilken som helst bokhandel i Norge. – Men det er ingen økonomisk
tanke bak dette, jeg har aldri noe mål om å selge mange bøker. Det som er viktig, er å gå til trykkeriet, få denne babyen i hånden og vite at den er min. Det viktige er å få den ut, fastslår forfatteren, og plasserer et stolt smask på boken hun har i hendene. «Å få bøker gitt ut» er drivkraften til hele undergrunnsforlaget som Grendahl Elshaug startet i fjor sommer. Så lenge forlaget går i null, er hun fornøyd. – Jeg tror det er mange som skriver bok for tiden, men selv flinke folk avvises av de store forlagene. Å utgi bøker selv, gir oss mulighet til opprør på vår egen måte!

Dolektyre
Kvaliteten ligger nemlig ikke i en akademisk vurdering, mener Grendahl Elshaug. – Det er tilskueren som bestemmer
om et produkt er bra eller ikke. Jeg trenger ikke en professor i norsk litteratur for å fortelle meg om boken min er
bra! Jeg kan gi den til moren min på 60 eller datteren min på 18, og får klar beskjed. Så det gjør hun. Og folk som
har kjøpt «Taxibeib», har stort sett vært bare positive. En venninne ga den beste tilbakemeldingen:
– Hun sa at bøkene mine er perfekt dolektyre.
– Og det er du enig i?
– Ja, ja, ja, det er en genial beskrivelse, flirer taxibeiben.

Hyggelige rusmisbrukere
Egentlig er det blogging som er hovedanliggendet til Grendahl Elshaug, eller «Lilly Craft», som hun kaller seg i den digitale verden. Men nettopp derfor synes hun det er artig med bøker, det er noe med det varige ved dem. Og hun har ikke tenkt å gi seg med det første, heller. – Nå jobber jeg med å samle historier fra rusmisbrukere og pårørende, for å lage ei bok om hvordan virkeligheten faktisk er her i Norge. Helseministeren skal selvsagt få et signert eksemplar, informerer «Lilly Craft», som forleden skrev et blogginnlegg direkte rettet til helseministeren. Innlegget endte som toppsak på VG Nett. Også neste bokidé har sin opprinnelse fra tiden som taxisjåfør.
– De hyggeligste passasjerene
jeg noensinne har hatt er de
tunge rusmisbrukerne.

PIA MARTINE WOLD 920 83 295
pia.martine.wold@adresseavisen.no

Tekst og foto: Audhild Øye 916 94 175

Ann-Lill Elshaug lider av bipolar
lidelse og kan være veldig høyt
oppe og tilsvarende langt nede.
Når hun er høyt oppe, er hun
Lilly Craft og kan utrette under.
Det har blant annet resultert i
undergrunnsforlaget Craft & Chiron.


Last ned hele artikkelen som pdf

  AV: Karina Lein | 30.06.2009    

NY BOK: I årevis har hun forsynt blader med erotikk og porno. Nå har hun skrevet en bok om anoreksi, basert på egne erfaringer. Den er avvist av forlag, men anbefales både av leger og ungdomspsykiatrien.     – Jeg er lei av å skrive porno, men ser ikke at det er noe verre å skrive om at folk har det godt med hverandre enn at de dreper hverandre! Berit Hagen (41) nekter å settes i bås fordi om hun har vært storleverandør av pornografiske og erotiske noveller til blader som Romantikk, Express Duo, Cupido, Lek og Cocktail. Nå er hun ute med anoreksi-boka «En vei bort fra stupet», som anbefales både av lommelegen.no og Ungdomspsykiatrien i Stavanger.

Fantasier
Første gang hun skrev en pornografisk novelle, var da hun hadde en dønn kjedelig sommerjobb som tenåring.
– Det stod en pc på kontoret der, og selv om jeg sverget til den gode gamle skrivemaskina, begynte jeg å skrive. Jeg kunne jo like gjerne formidle fantasiene mine. Kvinnfolk tenker på sex de også, vet du, smiler hun.

«Hun glante rett inn i et fuktig kvinnekjønn, en helbarbert, måpende spalte som var innrammet av en velformet rumpe, den virket stram fordi eieren sto på alle fire. Ut ifra hodebevegelsene på det blonde håret var det liten tvil om hva som skjedde; det var oralsex i beste sendetid. Selv om det så ut som den andre blonde jenta forsøkte å kvele Tommy med sitt eget underliv var det ingen grunn til bekymring, han så ut til å greie seg bra der han lå på ryggen og forsynte seg.» (Fra boken «Tre små griser»)

Samtidig har hun skrevet innen andre genre, med en drøm om å få gitt ut på et av de store forlagene. Men hun har bare fått nei takk i retur. Selv har hun en mistanke om at avslagene henger sammen med hennes pornonoveller. Men hun har sluttet å grunne på det.
– Da jeg fikk nei på den siste boka mi, «En vei bort fra stupet», så jeg at de ikke engang hadde lest manuset - jeg snudde nemlig noen sider opp ned og fikk det i retur med sidene liggende akkurat likedan. Da bestemte jeg meg for aldri å sende inn noe mer, sier Hagen som tok skjeen i egen hånd, og kontaktet undergrunnsforlaget «Craft and Ciron» i Trondheim.
Der får hun gitt ut bøkene sine, og det er det som betyr noe for henne. Hun har aldri gitt opp drømmen om å bli forfatter, en drøm hun har hatt siden ungdomsskolen.

Anbefalt
«En vei bort fra stupet» er en bok basert på egne erfaringer med anoreksi. Den handler om tenåringsjenta Heidi som sliter med anoreksi. Hun har god støtte i venninnen Tina som har vært igjennom det samme. Heidi blir blir sammen med Erik og forsøker å forklare sin merkelige oppførsel for ham i et brev. Hun kaster kladden i søpla, og den blir funnet av noen som helst ikke skulle lest brevet.
Lesere og fagfolk bryr seg tydeligvis ikke om at boka er utgitt på et undergrunnsforlag. Hun har fått tilbakemeldinger fra Ungdomspsykiatrien i Stavanger som mener boken er veldig relevant for deres målgrupper. De har bestilt boken, og legger den også ut på sin nettside. I en mail til mail til Hagen sier de at de vil anbefale den i sammenhenger hvor det er naturlig, blant annet ved presentasjoner av deres programmer.
– Heldigvis fikk jeg hjelp før anoreksien ødela meg helt. Da jeg endelig tok mot til meg og luftet problemet for skolelegen, ble jeg avvist med at jeg ikke hadde anoreksi. Begrunnelsen var at jeg hadde tilnærmet normalvekt. En venninne som hadde vært gjennom det samme, forstod heldigvis alvoret, og hjalp meg ut av det. Hun fortalte om sin måte å ha anoreksi på, likhetstrekkene mellom meg og henne. Jeg hadde jo plutselig noen som ikke så på det som galskap, slik jeg trodde alle andre så på det. Prater man lenge nok om det, får du selverkjennelse og forhåpentligvis blir du sterk nok til å kjempe selv. Eller få hjelp, forteller Hagen.

Nei til badevekt
Hun har ikke gått på badevekta på 20 år. Og det er fortsatt tøft å snakke om det. Speilet stoler hun heller ikke på. Hun vet at det lyver. Kjøper hun seg en ny kjole, er anerkjennelse fra «gubben» den beste tilbakemeldingen.
– Den dag i dag aner jeg ikke hvorfor jeg fikk anoreksi. Kanskje var det fokuset på tynne kropper i motebladene. Ingenting i oppveksten min tilsa at jeg skulle få det. Jeg hadde en fantastisk barndom på Øya med verdens herligste foreldre.

«Heidi stakk fingrene inn igjen, krummet seg og lukket øynene da massen kom opp av magen, ut av munnen og havnet i doskåla med et plask. Avskyen frambrakte spastiske, ukontrollerte grimaser rundt munnen. Heidi harket og spyttet. Den ekle smaken av magesyre ulmet i munnen. (Utdrag fra «En vei bort fra stupet)

Manuset til «En vei bort fra stupet» har hun hatt liggende i flere år. Nå var tiden inne for å ta den et steg videre. Hun har ikke lagt de pornografiske novellene helt på hylla. Selv om de er kjedeligere å skrive, gir de en fin inntekt.
– Språket er jo rimelig begrenset da. Det blir jo kuk og fitte og så ferdig med det. Den type noveller, appelerer jo helst til menn da som seksuelt er mindre intellektuelle enn kvinner, mener Hagen.
Nå foretrekker hun erotiske noveller der kjærlighet og erotikk går hånd i hånd. Fortsatt blomstrer fantasien,
– Men alt er ikke selvopplevd, ler Hagen som vet at folk er nyskjerrig på akkurat det.
– Fotfetisjisme er for eksempel ikke min greie. Men jeg prøvde å sette meg inn i det og skrev om det. Etterpå fikk jeg henvendelser fra menn som sa de var glade for at noen endelig forstod hvordan det var å tenne seksuelt på føtter, forteller hun.

Gi tenning
– Pornoen og kristendommen har egentlig ødelagt mye av hvordan vi ser på lyst. Du skal ikke skamme deg over å ha seksuell lyst, sier Hagen som gjerne ser at leserne får tenning av å lese novellene hennes.
Selv om hun har flyttet fra Trondheim til et småbruk på Orkanger, tar hun turen minst to ganger inn til byen, der hun dirigerer både Trondheim Damekor og Sangkoret Viljen.
Neste bok fra Berit Hagen er en krimbok med brannvesenet i Trondheim som en sentral aktør. Hun bekymrer seg lenger ikke for et nei fra forlagene. Hun har tatt skjeen i egen hånd. Fra undergrunnen.

Sunndal: Gunn Marit Nisjas fjerde diktsamling «Galimathea» er den første boka for Skrivekrampe forlag. Både dikter og forlag er basert på Gjøra. Grafisk design er donert av C&C.