Berit Helberg Hagen
SBN 9788299786485 (trykt)
ISBN 9788293000112 (eBok)
Roman/Humor
Bokmål

"I en tynn tråd"
 
Asbjørn sperret opp øynene da han tok et gløtt ut av vinduet. Så bannet han.

- Nei men, hva er det? Jorunn, kona hans, så bekymret på ham der hun satt i skinnet fra parafinlampen med strikketøyet i fanget.

- Den jævla nabohingsten, mumlet Asbjørn. - Nå har han kommet seg ut igjen og står og parrer merra vår.

- Uff da... Nå igjen?

- Nå igjen, svarte Asbjørn morskt. - Men nå er det faen meg slutt. Han plukket opp mobilen som lå på bordet og slo mobilnummeret til Olaf, nabohingstens stolte eier.

- Hallo?

- Hallo sjøl, din uansvarlige...

- Å, hei Asbjørn, svarte Olaf. - Har strømmen gått hos deg også? Ja, denne sommeren har jeg ikke sett maken til, snakk om tordenvær som nettopp gikk over bygda, hva? Fint med sånne nymotens oppfinnelser som mob...

- Jeg driter i tordenværet, bjeffet Asbjørn og kjente han ble varm nedover nakken. - Den forbanna hingsten din driver og parrer merra mi igjen. Det er tredje gang i år, og du har fremdeles ikke betalt veterinærregninga fra sist gang vi måtte sjekke om hun hadde tatt seg.

- Nåda, nåda, jeg kan jo ikke noe for at strømmen er borte på grunn av tordenvær.

- Nei, men hvis strømgjerdet ikke funker, så tar man inn hingstsatan! brølte Asbjørn. - Man viser litt ansvar når man har en sånn jævla utbryterkonge som det du har på beitet ditt.

- Ikke hiss deg opp, svarte Olaf rolig, det hørtes ut på stemmen som om han moret seg. - Du blir så stygg i munnen når du er sint. Jeg visste jo ikke at strømmen var borte før mobilen ringte.

- Du sitter da vel for faen ikke i kølmørket, heller! Og når det tordner i bygda, så følger man med om strømmen er borte eller ikke! Men nå er det slutt. Nå har jeg fått nok av dette helvetes tullet! Med en bestemt bevegelse trykket Asbjørn på den røde knappen på mobilen og brøt forbindelsen, før han med sinte skritt gikk bort til telefonbordet og plukket opp katalogen. - Faen heller, mumlet han, rød i ansiktet. - Jeg ringer lensmann Sørensen.

- Å, nei men, huff, sa Jorunn bekymret. - Skal du starte nabokrangel nå?

- Den krangelen har starta for lenge siden, mumlet Asbjørn mens han slo nummeret til lensmannskontoret.

-----

Olaf og Rune satt på benken på tunet med hver sin kopp kaffe og et lite fat med småkjeks. En liten klunk med noe ekstra hadde også funnet veien oppi koppene, gutta hadde tatt tidlig helg og koste seg i sola.

- Si meg, sa Rune og skygget med hånden for sola. Skyggelua var det ingen vits i, da den var bak-fram. - Er det ikke lensmann Sørensen som kommer syklende?

- Jo visst, sa Olaf og satte den smårunde kroppen sin bedre til rette. - Og han har så visst ikke skyggelua bak-fram, nei. De fulgte lensmann Sørensen med øynene mens han syklet gjennom den åpne porten og over tunet i full, offentlig politimundur.

- God dag, Olaf, sa han og nikket kort til de to som satt på benken mens han gløttet på koppene som sto på bordet. - Det var da voldsomt, så tynn kaffe du drikker. Han satte sykkelen på støtta si og kremtet.

- Ja, hehe, dårlig råd for tia, men en skvett kaffe må man unne seg, smilte Olaf mens Rune fikk det travelt med å skvølpe i seg resten av koppen sin, i tilfelle lensmann Sørensen insisterte på å smake eller lukte på stoffet. - Lensmann sverger til sykkel isteden for bil i finværet?

- Legens ordre, sa lensmann Sørensen alvorlig. - Bra for ryggen, sa han. Og for miljøet, messer kona. Men jeg er nok her i embeds medfør, Olaf.

- Jasså? Hva er det jeg kan hjelpe øvrigheta med, da?"

- Jo, altså, det gjelder hingsten din, Dieselgutten med... Lensmann Sørensen tok opp et brev fra lommen. - ... nummer N-03-0597.

- Jaha, jaha. Olaf nikket og klødde seg i skjeggstubbene. - Det stemmer nok det. Hva er det med Dieselgutten, da?

- Vi har mottatt en anmeldelse på hingsten din, fortsatte lensmann Sørensen myndig. - Naboen din, han Asbjørn Iversen, har levert anmeldelse fordi hingsten din til stadighet kommer seg ut av garden din og inn til merra hans.

- Så det er hingsten som må møte i retten hvis det går så langt, da?

- Ikke tøys med øvrigheta, sa lensmann Sørensen og så streng ut. - Du vet hva det gjelder. Han tok et gløtt på papiret sitt igjen. - Det er tjuvparring av merr tre ganger, veterinærregning de to siste gangene, ødelagt garde hos naboens merr, nedtrampede blomsterbed samt tort og svie. Det kan bli dyrt dette, Olaf.

- Nå må du være snill, lensmann, bad Olaf vakkert. - Jeg eier jo ikke nåla i veggen. Du så jo selv at kaffen var for tynn.

- Da skulle du ha sørget for at strømgjerdet fungerte.

- Men tordenværet slo jo ut all strømmen i bygda sist gang, protesterte Olaf og tok en klunk fra koppen.

- Så kjøp deg et bilbatteri og sikre deg mot strømbrudd, da.

- Som sagt, jeg eier ikke nåla i veggen.

- Det er ikke mitt problem, sa lensmann Sørensen myndig og la anmeldelsen på bordet. Olaf sukket og Rune var stor i øynene over alvoret. - Hadde du sikret hingsten din bedre, så hadde ikke dette skjedd. Lensmann Sørensen svingte seg opp på sykkelen igjen og hilste myndig med et par fingre mot bremmen på skyggelua. - Ha en fortsatt god dag.

- Det kan du si, det, mumlet Olaf og skulte på anmeldelsen med rynkede bryn. Rune stirret etter lensmann Sørensen der han syklet ut porten. Det bruste muntert i trekronene av en lett bris, noe de to småbrisne mannfolka ikke la særlig merke til. De hadde annet å tenke på.

-----

Lensmann Sørensen, derimot, kjente godt at det begynte å blåse opp der han syklet langs grusveien forbi det berømmelige beitet. Det klikket svakt med jevn takt i den hvite, brede strømtråden som gjerdet inn hingsten til Olaf med to høyder. Lensmannen kunne se den lett gjenkjennelige Dieselgutten stå ute på gjordet; en kraftig, rødbrun brande med lang, sort man. Han var norsk kaldblods, men kraftig til å være bare to år. Den offentlige tjenestemannen holdt på å miste balansen på sykkelen idet ei vindkule tok godt tak i både den og kroppen. Skyggelua hans føyk opp i lufta som et trofé og ble elegant løftet over strømgjerdet, bare for å lande flere meter ute på jordet. Lensmann Sørensen bannet og stoppet, før han satte sykkelen på støtta og så på hingsten mens han vurderte. Hingsten sto langt nok borte. For lua kunne jo ikke ligge der. Offentlig uniform og gode greier.

 

Lensmann Sørensen bøyde seg møysommelig, kunne kjenne den stive muskulaturen stikke svakt i ryggen. Han passet nøye på å ikke berøre strømgjerdet da han smøg seg mellom de to trådene og satte kursen mot lua som lå harmløst i gresset. Farlig var det ikke å få strømmen, men ubehagelig nok. Lensmannen bøyde seg ned og plukket opp lua. Han merket det først på bakken, det kjentes tydelig at noe tungt beveget seg. I øyekroken så han noe røre på seg og snudde på hodet, bare for å se det han fryktet å se: Dieselgutten nærmet seg som et godstog i medvind, og han så ful ut. Lensmann Sørensen var paralysert i et par dyrebare sekunder før det ble bevegelse i lensmannkroppen. Han aktet ikke å bli stående for å diskutere med toget og la på sprang bortover beitet. At lua kom på plass var mer en refleksreaksjon enn en nødvendighet. Å løpe tilbake samme vei, var nytteløst da hingsten var nærmere sykkelen enn han selv var akkurat nå. Den eneste utveien var å kaste seg gjennom strømgjerdet nærmest der han sto, men tanken var tenkt litt for fort og lensmann Sørensen oppdaget ikke før det var for sent å snu, at Olaf Grøttesbakk hadde gjerdet inn hingsten sin tett inntil stupet for å få med så mye som mulig av enga. Men han var kjapp nok, den godeste lensmannen. Eller så kan man kanskje si at han hadde instinktene i orden. Idet øynene hans ble trillrunde av skrekk, grafset den ene hånden tak i det nærmeste som forhåpentligvis kunne stoppe kroppen i å fare utfor og langt ned og lenger enn langt. Farten hadde dog vært for stor, så lensmann Sørensens kropp fortsatte utfor stupet med en hånd godt lukket rundt den nederste strømtråden. Der ble han hengende og dingle i et par skrekkslagne sekunder med sprellende ben og bankende hjerte, før han oppdaget hva som hadde skjedd. Bergveggen han dunket mot, var fullstendig loddrett ned og umulig å klatre opp slik han hang.

- Auuugh, stønnet lensmann Sørensen da støtet gikk gjennom kroppen hans som et eselspark i brystkassa, godt hjulpet av jordinga fra berget han støttet seg mot. Han rakk ikke engang å trekke et lettelsens sukk for at strømtråden hadde holdt. Han så ned, men lukket fort øynene da han fikk se hvor høyt oppe han hang, eller hvor langt ned det var til bakken. - Hjeeeeelp... aaaauuughhhh.... Alternativet for å unnslippe støtene fra strømgjerdet, var å stemme føttene mot den loddrette bergveggen og skyve seg ut med et lite jump så han mistet kontakten med berget, i håp om at støtet skulle komme akkurat idet han hang i det fri, men lensmann Sørensen tok ikke sjansen. Han ante ikke hvor godt pålene rundt beitet var festet i bakken, eller om det fantes dårlige knuter på strømtråden.

- Hjeeeelpaaaauuugh... ljomet lensmannens stemme over stupet. Men han hadde i alle fall skygge for sola, selv om lua hang litt på snei.

-----

På bondegården hadde Olaf og Rune tatt sjansen på å finne fram knerten igjen, nå som lensmann Sørensen var borte. Rune rettet ryggen og rynket øyenbrynene.

- Hørte du det? sa han.

- Hørte hva da? mumlet Olaf i karsk-koppen sin.

- Det er noen som roper på noen.

- Av og til tror jeg at mora di mista deg i betonggulvet i stallen da du var liten, sa Olaf.

- Men hør da, hører du? Hjelpaug? Åssen navn er det, da?

- Gunnlaug har jeg hørt her i bygda, sa Olaf. - Kjellaug også. Men Hjelpaug? Nei... Han tidde og lyttet, for nå kunne også han høre ropet. - Din halvtomsete idiot, det er ikke noen som roper et navn. Det er jo stemmen til lensmann Sørensen, og det er 'hjelp' han roper. Han så ned i koppen mens han forsiktig skvulpet karsken rundt.

- Hjelp? Roper han på Aug for å få hjelp?

- Aud har jeg hørt her i bygda, sa Olaf og klødde seg i skjeggstubbene. - Ulf og Odd også. Men Aug? Nei...

- Bør vi ikke gå og sjekke? Rune så på far sin, som sukket og skvølpet i seg den siste knerten med karsk.

- Aldri fred å få, mumlet Olaf og reiste seg motvillig.

-----De fikk øye på sykkelen til lensmann Sørensen og skjønte fort hva som var på ferde da de så tilstanden på strømtråden, for ikke å snakke om Dieselgutten som sto harmløs ved stupet og kikket ned. Hesten snudde seg mot far og sønn da de nærmet seg. Hvem som hang i strømtråden var det ingen tvil om.

- Hjeeeelpaauuuuughhhh... ljomet det med en stemme som begynte å bli sliten nå.

- Nei men, henger du her da, lensmann? smilte Olaf mens han støttet seg på bøyde knær og kikket over kanten. - Eller som de sier, ungdommene som er så garva i fremmedspråk: 'just hanging around,' he he...

- Slå av strømmenauuuugh! sa lensmann Sørensen fortvilet. Rune kikket storøyd over farens skulder, for å være sikker på at det virkelig var lensmannen som hang der.

- Jeg kan da ikke det, sa Olaf.

- Auuuughhh... Jo!

- Jeg får jo bot da. Men om lensmann Sørensen får Asbjørn til å trekke anmeldelsen tilbake og unnlater å...

- Auuuughhh...

- ... å melde fra om at strømmen blir slått av nå, da er det selvfølgelig en annen sak, smilte Olaf og så avventende på lensmann Sørensen, som stirret vilt tilbake.

- Auuuugh, det er utpressing!

- Ja.

- Greit, jeg skal auuuuugh! ... få Asbjørn til å trekke anmeldelsen tilbake, din forbannauuuuhg! ... UTPRESSER!!!

- Rune, du får gå tilbake til gården og trekke ut kontakten til gjeteren, du da. Og ta med no' langt tau som vi kan feste i grima på Dieselgutten, smilte Olaf bredt mens lensmann Sørensen stønnet av smerte hver gang han fikk støt. - Det var jo hans skyld at lensmann havna utafor stupet, så da får'n jaggu trekke'n opp igjen også. Rune la på sprang. Om han hadde tatt sykkelen til lensmannen, ville det gått kjappere. Olafs mistanker angående betonggulvet var kanskje ikke så uberettigede.

- Ja, nå henger livet til lensmann i en tynn tråd, he he... knegget Olaf.

- Du kan banne på at... aaauuuuughhh... Asbjørn vil ha igjen penger for veterinærregninga aaaauuugh! sa lensmannen morskt, kroppen krampet seg for hvert støt.

- Ja, det er jo bare rett og rimelig, det, nikket Olaf. - Men ingen anmeldelse. Det høres så mye dyrere ut.

- Du vet at utpressing er ulovlig?

- Nå, det er vel ikke helt etter boka å trenge inn på privat eiendom uten tillatelse heller, noe Dieselgutten sa klart ifra om. Dessuten har du jo strukket strømgjerdet mitt noe rent grusomt. Er ikke det hærverk, det da? Olaf humret godt, uten at lensmannen satte særlig pris på spøken. - Men nå tror jeg jaggu at gutten har slått av strømmen, gitt.

- Takk Gud, mumlet lensmann Sørensen sliten.

- Nåja, det er vel å trekke tråden vel langt, he he...

- Hold munn, ellers blir du anmeldt for å trakassere en offentlig tjenestemann.

- Trakassering? Jeg holder jo bare lensmann med selskap. Dessuten er det første gang noen har forveksla Rune med Gud...

 

Ikke lenge etter var Rune tilbake med tau, han kunne løpe om han syntes det var grunn nok for det, gutten til Olaf. De bandt tauet i grima til Dieselgutten og fikk lagt tauet i en løkke rundt armene på lensmann Sørensen, før han tok sjansen på å slippe det som hadde reddet livet hans - om enn på en ubehagelig måte. Ikke lenge etter kunne Olaf og Rune se lensmannen sykle bortover grusveien med lua på snei og skjelvende ben.

 

De holdt begge ord. Lensmann Sørensen fikk Asbjørn til å trekke anmeldelsen tilbake og Olaf betalte de to siste veterinærregningene. At lensmann Sørensen for øvrig ble kvitt den vonde ryggen etter strømbehandlingen, nevnte han aldri med et ord.

BYAVISA - Brennhete bitt fra undergrunnen
Hesteliv