Utdrag fra kapittel 7:
"Men så kom en dag som ikke var helt lik de andre, en dag som Lillian skulle få huske resten av sitt liv. Det banket på døren! Den første tanken som slo ned i henne, var at nå var det noen som hadde avslørt henne i å stjele men hun rakk ikke å tenke videre på det før hun hørte moren rope på henne at hun hadde fått besøk. Hun så opp på en pen, mørk mann og hun følte at hun hadde sett ham før.
”Du må hils’ på far din!” hørte hun moren si.
Det kjentes ut som om tankene og hele hjernen tok et hopp fra hodet og ned i halsen og opp igjen! Hun ble kvalm og svimmel på en gang. ”TATER’N,” tenkte hun. Slik så altså ”tater’n” ut, han som moren hadde sagt så mye stygt om!   Foran henne sto personen som hadde sørget for at moren hatet henne sånn! Hun visste fremdeles ikke hva tater betydde, men hun visste at det var det han var og at det var ensbetydende med at hun hatet denne mannen som hadde voldt henne så mye vondt. Forgiftet som hun var etter mange år med morens nedlatende holdning til hennes far, kjente Lillian et hat og et raseri fosse igjennom kroppen sin da hun så opp på denne mannen som liksom skulle være pappaen hennes! Så da han ga henne en klokke i gave og la den i hånden hennes, slapp hun den i gulvet som om hun hadde brent seg på den og hun tråkket hardt på den slik at den gikk i tusen knas! Hun løp forbi han, sprang ut for å gjemme seg inne på låven! Hun hørte moren rope etter seg, men enset det knapt, måtte bare bort, bort for å være alene!
Lyden av en bilmotor som ble startet, hørtes på gårdsplassen og etter hvert forsvant bilen i horisonten, en kunne ta og føle på stillheten som la seg over gården. Hun satt helt stille, visste ikke helt hva hun tenkte, alt var bare kaos i hodet hennes. Hun hørte moren rope på henne igjen og hun gikk tilbake. Moren var tydelig frustrert og sint, hun kunne ikke fatte at den drittsekken hadde funnet dem!

Hun var fremdeles veldig urolig da hun gikk og la seg, hun våknet midt på natta etter et forferdelig mareritt og puta var søkk våt, og hun kjente det rant fra nesen og slo på lyset. Puten var ildrød av neseblod og det rant fremdeles fra nesen! Hun ble livredd og ropte på moren som kom stormende på loftet. Hun ble aldeles forskrekket da hun så alt blodet og fikk tatt av sengetøyet i en fart! Lillian tok papir under nesa til det gikk over.
”Du har fått sjokk!” sa moren, som samtidig slengte ut noen bemerkninger om faren hennes. Lillian følte seg ille til mote og fikk en slags skylfølelse av at hun var sånn til bry. Den natta sov hun ikke, tankene svirret om at hun måtte dra snart og hun ble fylt med en lengsel etter det ukjente...

Lillian var ute på gårdsplassen da naboen kom og spurte om hun hadde lyst til å bli med en tur inn til sentrum for å handle. Moren var ikke hjemme, så det ville hun. Hun koste seg, men undret seg hvorfor de hadde slik lyst til å ha med henne på tur, det var slett ikke vanlig. Men det fikk hun svar på etter hvert. De sa til henne at de skulle ta henne med på en legeundersøkelse og at moren ventet på henne hos legen. Hun fulgte tillitsfullt med, men da hun fikk øye på moren som satt med hodet bøyd og gråt, kom angsten smygende. Hun ble straks tatt hånd om av noen som tok henne med inn til legen, Lillian sendte moren sin et bekymret blikk over skulderen før døren ble lukket igjen.
”Hei, jeg er doktor Skagseth, vet du hvorfor du er her?” spurte han og så mildt på henne. Lillian turte ikke å se opp, hodet hang mellom skuldrene, hun klarte ikke å svare, men fikk ristet fram noe som betydde et nei.
”Du er her fordi noen sier at moren din slår deg, stemmer det?” Lillian svarte ikke, hun klarte rett og slett ikke for ordene satte seg fast, hun prøvde å trekke skjørtet sitt over knærne for å skjule blåmerkene som hun hadde fra rumpa og ned. Hun var fullstendig klar over at dette var alvor og at disse menneskene hadde til hensikt å straffe moren hennes. Hun så moren som i et bilde foran seg der hun satt og gråt. Lillian trodde hjertet hennes skulle briste, hun syntes så enormt synd på henne.
”Kan du kle av deg så vi får se på deg litt?” spurte legen, men da protesterte hun og sa høyt at mamma aldri hadde slått henne. Det kom en annen mann også i rommet som ville snakke med henne og fortalte at det var til hennes eget beste at de fikk se om hun hadde noen skader. Hun kjente at redselen og angsten tok et godt rundt tak hjertet hennes så hun nesten ikke fikk puste. Sist noen hadde fortalt henne at noe ”var til hennes eget beste”, var da bestefaren hadde levd! Panikken grep henne og hun prøvde å løpe ut av rommet. Da var det en sterk hånd som tok tak i henne og løftet henne opp la henne på en benk, og skjørtet hennes ble løftet opp. Lillian hylte og skrek, men til ingen nytte. Hun ble holdt fast av sterke hender. Etter en kort stund var det hele over og hun ble løftet ned. Hun skalv over hele kroppen og legen prøvde å trøste henne så godt han kunne.
”Hva er det moren din bruker når hun slår deg?” spurte han forsiktig. Men Lillian bet ikke på den metoden og hun nektet fortsatt å svare. Hun hørte legen si at dette var barnemishandling og at det skulle rapporteres. Hun fikk gå ut og så at moren satt der ennå. Lillian prøvde å smile oppmuntrende til henne, men hun fikk ikke noe smil tilbake, hun tok bare hånden hennes og dro ut derifra. Lillian prøvde å si noe, men ble avbrutt av moren som bøyde seg over henne og sa at dette ville hun ikke høre noe snakk om, og om det var forstått? Lillian nikket bare og ble veldig lei seg, men klarte å holde tårene tilbake. Hun trengte så sårt å få litt trøst og kos, men svelget nok en gang klumpen i magen. Det ble da heller aldri snakket mer om dette, men hun merket at moren var mer irritabel enn før, så hun prøvde å holde seg mest mulig unna henne. Men det var vanskelig for en tiåring å forstå hva som foregikk med moren sin. Moren hadde et raseri som hun tok ut på Lillian ved å slå og trakassere henne.

En gang da hun kom hjem fra skolen og var veldig sliten av å gå den lange veien på syv kilometer, sto moren rasende i døra og slo henne i ansiktet så hun falt i gulvet.
”Hvor har du gjort av nøklene?!” skrek hun til Lillian, som ikke skjønte noen ting og begynte å gråte.
”Jeg vet da vel ikke det,” prøvde hun å få fram, men moren var så rasende at hun slo og slo på henne mens hun prøvde å komme seg unna, hun krøp på alle fire mot trappa opp til rommet sitt, men ble revet tilbake. Hun kjente en smerte i skrittet og besvimte ved trappa. Da hun kom til seg selv igjen, var moren borte. Hun klarte så vidt å krype opp trinnene. Med en voldsom smerte i underlivet sovnet hun i senga, utmattet av gråt.

Lyset ble brutalt slått på og hun skvatt opp fra senga.
”Skal du ikke ha noe mat!?” ropte moren til henne. Lillian turte ikke annet enn å stå opp, hun måtte tisse! Men da hun prøvde, var det så vondt at hun holdt seg i stedet.
”Du får lage deg mat selv,” sa moren som satt i stua og røykte. Lillian følte seg litt roligere nå da moren slappet av med en blås. Da hun så i kjøleskapet, oppdaget hun til sin forbauselse at nøklene lå der og hun kjente at hun ble glad for at hun hadde funnet dem. Lykkelig over sitt funn, gikk hun inn til moren med dem, men det skulle hun aldri ha gjort. Hun så øynene til sin mor og så at galskapen lyste. Lillian prøvde å løpe ut, men hun ble nok en gang overmannet av slag og spark. Hun hørte moren rope at ungen prøvde å gjøre henne gal og at hun var besatt av djevelen! Hun ble dratt ut av stuen og inn på kjøkkenet, og kastet ned i en jordkjeller under kjøkkengulvet. Luken i kjøkkengulvet ble slått igjen og Lillian ble omgitt av et stummende mørke."