Lillian B. Fredriksen
ISBN 978-82-93000-16-7
Bokmål
Biografi
165 sider

Utdrag fra kapittel 6 PÅ LUNDAMO

Bestefar var ganske gammel, og han brukte snus som han spyttet i en bøtte, det var den samme bøtta som de brukte å tisse på om kveldene. Hun syntes det luktet forferdelig hver gang han åpnet lokket på esken og det så skikkelig ekkelt ut da han stappet en stor klump under leppa slik at det så ut som han hadde fått seg en rett høyre. Lillian lurte på om alle gamle menn snuset, i så fall var hun glad for at hun ikke var mann. Hun kjente ikke bestefaren noe særlig fra før, hun hadde visst truffet han en gang tidligere, men husket ikke noe av det. Men nå var hun glad hun endelig skulle bli kjent med han. Det var kjempekoselig på kveldene da de to spiste kveldsmaten sammen og bestefar fortalte en masse historier om da han bodde på Finnmarksvidda. Han fulgte henne til sengs og fortalte morsomme eventyr. Hun koste seg og fant tilbake tryggheten, og sovnet godt på kveldene.

Etter en slik kveld våknet hun opp med at hun frøs og lå uten dyne, trusa hennes var også borte, nattkjolen hadde hun oppunder armene og i enden av senga satt bestefar! Hun var så trett at hun dro bare på seg dyna igjen og syntes at det var fint at bestefar passet på henne. Dette gjentok seg stadig vekk og hun spurte bestefaren en natt hun våknet, om hva som hadde skjedd ettersom hun alltid våknet og trusa hennes var borte. Bestefar hadde en fin forklaring på det, for det var jo så enkelt som at det var han som hadde gjort det fordi han trodde at Lillian skulle til å tisse på seg og så ville han være klar til å bære henne på bøtta om nødvendig.  Hun syntes det hørtes litt merkelig ut, men slo seg til ro med den forklaringen en stund fremover, helt til bestefaren hadde med seg blader med nakne mennesker som gjorde litt av hvert med hverandre og han overtalte henne til å holde rundt tissen sin, ”pikken” som han kalte den. Han la handa si oppå hennes og begynte med bevegelser opp og ned opp og ned......

Lillian syntes at bestefaren hadde blitt så rar i det siste, han hadde begynt å ta henne på steder der hun følte at det ble ekkelt og han ville at hun skulle ta på tissen hans utenpå buksa. Da hun ikke ville, tok han tak i hånden hennes og gned den hardt slik at hun kjente at tissen vokste og ble hard. Hun holdt på å brekke seg flere ganger og prøvde å trekke seg unna, men han holdt henne fast, hun kunne se at han fikk en underlig grimase i ansiktet og så at det kom en våt flekk på buksa, han la hodet sitt bakover og sovnet der han satt. Tårene trillet nedover kinnene og hun kunne ikke skjønne at bestefar kunne være så slem, hun trakk forsiktig til seg handa og listet seg inn på rommet og gjemte seg under dyna. Der lå hun og gråt stille så ingen kunne høre henne.

Lillian våknet av at bestefar satt på sengekanten og ville snakke, hun gjemte hendene under dyna så han ikke skulle få tak i dem, men han rørte henne ikke. Han sa at de to måtte ha denne hemmeligheten sammen og at ingen måtte få vite noe, for da ble han satt i fengsel og det ble hun også om hun ikke holdt tett! De kom til å putte henne i en mørk kjeller og der måtte hun sitte til hun råtnet av seg selv. Hun lovte at hun aldri skulle si noe til noen, hun var så skremt at hun lovte bestefaren at hun skulle hjelpe han med sitt ”lille problem” på kveldene slik at han kunne få sove godt.
Slik gikk det til og hun vente seg på en måte til disse stundene med bestefar, men hun grudde seg hver kveld etter at hun hadde lagt seg og hun frøs nedover ryggen da han kom inn, og hun hørte at han tok av seg buksa og satte seg ved senga. Det var som om hun var en robot og satte seg opp i senga tok tak i den bløte, men snart harde pikken og gjorde som hun hadde lært, dro opp og ned til bestefaren ble helt vrengt i ansiktet og det kom noe ekkelt og klissete inn i handa hennes.

Hver gang dette skjedde, holdt hun på å kaste opp. Hun lærte raskt at om hun gjorde det fortere, så ble han fortere ferdig og hun hadde alltid noe papir liggende så hun kunne få tørket av seg, for så å gjemme hendene sine langt under dyna og flykte inn i søvnen som reddet henne bort fra dette forferdelige marerittet. Men det skulle bli verre! Bestefar nøyde seg ikke bare med ”håndhjelp,” han ville ”ha hele henne,” som han sa og la den lille jenta på ryggen slik at han kunne trenge inn i henne. Hun forlot kroppen sin da, det var som hun sto på utsiden og så på det som skjedde uten å kunne gjøre noe, uten å kjenne smerten.

Etterpå lå hun helt livløs og stirret tomt ut i lufta. Hun følte ingenting, det var som hun ikke var der på en måte og det var som om hun klarte å gjemme dette forferdelige i en boks med lokket på for at det aldri mer skulle slippes ut igjen. Men hun kunne våkne mange ganger om natta fordi hun hadde tisset på seg, men hun tidde om det og la seg bare til å sove som hun hadde gjort så mange ganger før.Hun turte ikke å fortelle moren om hemmeligheten hun delte med bestefaren, så det ble til at marerittet fortsatte og hun ble bare mer og mer innesluttet og fylt med sinne og smerte som ingen kunne kontrollere, og spesielt ikke hun selv. Det verste var at moren ikke ga henne kjærlighet, noe som gjorde at hun følte seg mer uønsket enn noen gang.
   
Slik gikk det noen måneder, men en dag da hun kom hjem fra skolen, fant hun moren sin gråtende på kjøkkenet.
”Bestefar er død,” hulket hun. Lillian kjente hun stivnet men hun klarte ikke å føle noen ting, det bare ble helt tomt i kroppen akkurat som om det ble en slags tung bør som ble tatt fra henne.
”Hører du ikke hva jeg sier? Bestefaren din er død!” ropte moren til henne da hun ikke hadde reagert på meldingen. Hun stirret med store øyne på moren, det var som om hun ikke oppfattet hva moren prøvde å si til henne. Det var som om hodet hennes var et eneste stort vakuum og hun hørte morens stemme bare som ekko i ørene. DØD, DØD, Bestefar er død, er det virkelig sant, tenkte hun. Skal jeg virkelig få slippe mer av den ekle hemmeligheten? Hun begynte nesten å gråte av lettelse, men hun følte også en slags sorg, bestefaren hadde da på et vis brydd seg om henne, noe hun følte at moren ikke gjorde.

Hun merket at det hadde blitt stille rundt henne og hun så at moren hadde lagt seg på sofaen. Da benyttet hun anledningen til å gå ut en tur, og hun endte opp langt inne i skogen der satte hun seg på en stubbe og lot tankene bare seile av sted. Nå hørte hun fuglene synge og hun kjente den svake vinden ruske i håret sitt som om den trøstet henne og hvisket i øret hennes at nå var hun fri...

Det ble bedre å være Lillian nå, når bestefaren var borte. Men forholdet til moren ble ikke noe bedre og hun verket etter å fortelle henne om hva som hadde hendt, og hun lengtet etter å få sitte på fanget og få oppmerksomhet. Men moren var alltid så sur og sint, så hun følte bare at hun var i veien, alt hun gjorde fikk hun kjeft og juling for. Moren kunne brøle ut at hun alltid hadde vært en ”klamp rundt foten hennes”, hva nå det skulle bety. Hun skjønte i alle fall at det ikke var spesielt hyggelig ment og det ble til at hun trakk seg mer unna moren.

For det meste var hun ute eller inne på rommet sitt og det ble aldri noe av at hun fortalte noe om den forferdelige hendelsen. I stedet ble ”hemmeligheten” en tung bør å bære og hun slet med et tungsinn som ingen skjønte noe av, hun følte seg mer annerledes enn noen gang før, som fanget i et mørke hun ikke klarte å komme seg ut av. Etter hvert ble det bare verre og verre. Raseriet og all ugagn som hun fant på, gjorde ikke forholdet til moren noe bedre og hun følte at hatet fra moren vokste seg sterkere for hver dag som gikk.

Avisa Sør-Trønderen lørdag 30. okt. 2009 - Audhild Øie

I boka «Ut av mørket» forteller Lillian Fredriksen ærlig og utilslørt sin egen historie om en tapt barndom.
Boka er et varsku til helsemyndighetene om at piller ikke alltid er veien å gå. Den er også et rop til skoler, lærere og omgivelser om å ta barns signaler på alvor.

Lillian måtte bli 40 år før hun fikk hjelp. 47 år gammel kan hun endelig ta fatt på sitt egentlige liv.

Last ned hele artikkelen som pdf-format

Les hele artikkelen her