Vinden strøk gjennom løvskogen og fikk trekronene til å bruse heftig der den lekne luften befølte bladene. Det kjentes som et kjærtegn over ansiktet da naturen pustet gjennom skogen og varsomt strøk unge kvinnekinn. Så lite skulle det til, for å få blodet til å bruse slik trekronene gjorde. Men Mary var et naturbarn.
Mary Wilkinson gikk oppover den bratte bakken med bestemte, raske skritt. Det nøttebrune håret blafret svakt i den lette brisen, og solskinnet fikk det til å glinse vakkert. I den ene hånden holdt hun tøylene til hesten sin. Den andre hånden holdt skjørtekanten litt opp fra bakken, så hun skulle unngå å snuble. Skogen begynte på toppen av bakken, og bare hun nådde inn dit før de oppdaget at hun hadde stukket av fra ranchen, var hun trygg.
Mary hatet husarbeid. Moren til den atten år gamle jenta hadde slitt lenge og vel for å vekke hennes interesse for en kvinnes plikter, men Mary hadde for mye villskap i seg til å trives ved oppvaskbenken eller med gulvskrubben i hånden. Foreldrenes store bekymring var hva det skulle bli av henne, som var et så elendig gifteemne. At hun var vakker å se til, var en ting, men hvilken mann ville ha et slikt gutteaktig stabeis til kone?

Mary gadd ikke høre på dem. Hun snek seg heller unna sammen med Star, hesten sin, og gjemte seg i skogen. For det var mye mer spennende å ri på oppdagelsesferd i skogen enn å lære å stelle huset og lage mat!

Hun nådde skogbrynet og ble skjult av tett løvverk. Trygg! Først nå svingte hun seg opp i salen, herfra kunne de ikke høre hovslagene. Hun tok tøylegrep, sparket Star i magen med hælene så den sorte, stolte hingsten satte avgårde med et rykk, og Mary jublet høyt av fryd og livsglede. Dette var livet for henne, å rase gjennom skogen på Star, kjenne de sterke musklene hans mellom bena, føle farten som vind mot ansiktet mens det viltre, lange, nøttebrune håret flagret bak henne. Hun jòg gjennom skogen i ellevill glede og visste at Star også nøt hvert sekund.

Den galopperende hingsten smøg seg lett mellom trestammene, han hadde rast gjennom skogen utallige ganger med jenta på ryggen og følt den samme villskapen som henne. Skjørtene flagret rundt Marys ben, leggene hennes var nakne og de sorte snørestøvlene rakk henne til over ankelen. Det var usømmelig for en ung kvinne å ri slik, men hva brydde vel Mary seg om det? Hun jòg på Star og nærmet seg en lysning i skogen som hun hadde vært på før. En liten åpen plass med en bekk og en stor, rund stein. Et nydelig, idyllisk sted hvor hun av og til lå og pustet ut, og stirret opp på skyene på himmelen mens hun drømte seg vekk til et sted langt borte fra ranchen. Da ble den tomme, hule lengselen inni henne enda større enn vanlig. Den lengselen hun alltid følte når hun savnet, uten å vite hva det egentlig var hun higet etter. Og når lengselen inni henne var for sterk, da stakk hun av med Star i skogen.

Brått trakk hun i tømmene og satte seg opp i salen, så Star stoppet. Noe i henne fikk henne til å stanse og lytte. Lave stemmer. Mary og hesten var like andpustne der de sto og lyttet i skogen, og begge hørte det samme. Det var noen på lysningen.

Mary steg av hesten og leide ham bort til et tre, hvor hun bandt tømmene fast. Så snek hun seg det lille stykket bort til lysningen. Hun krøp bort til noen busker, huket seg ned, tittet over buskene - og kjente hjertet stoppe. Kalde stråler rant nedover ryggraden hennes mens hårene reiste seg i nakken av frykt. Med bankende hjerte og spenning dirrende i kroppen stirret hun på de tre indianere. Tre menn med halvlangt, sort, glinsende hår, nakne overkropper og lendekleder i brunt skinn. De sto like ved den store steinen og pratet sammen. Mary holdt pusten av skrekk, klarte ikke å rive blikket til seg eller engang huke seg ned og skjule seg bak buskene igjen. Fengslet stirret hun på indianerne og plutselig så en av dem i hennes retning.
Mary var fanget og det var blikket hans som holdt henne fast. Hun så rett inn i øynene hans mens ukjente følelser vibrerte under huden og fikk hjertet til å rase avgårde i full fart. Han sto og lente ryggen inntil den store steinen med armene i kors over brystkassen. Og da han fikk øye på henne, sank hendene langsomt ned mens han rettet ryggen ørlite, uten at han slapp Mary med blikket.
- Nå sier han til de andre at de blir spionert på, tenkte Mary åndeløst. - Nå kommer de og fanger meg, drar meg ut på lysningen, tvinger meg ned på bakken og voldtar og torturerer og dreper meg, for det har cowboyene på ranchen sagt at comanchene gjør hvis de finner hvite kvinner i skogen.

Hun kunne enda styrte bort til Star og rase vekk derifra, men noe holdt henne igjen. Ikke bare den irriterende pirringen i kroppen ved tanken på å bli tatt til fange av ham, men også blikket hans. Blikket!

Gud, så flott han var. Stolt og rakrygget, muskuløs og viril. Ansiktet hadde glatte, vakre trekk, leppene var litt tykke og øynene en liten tanke skrå. Han var en hingst av sin rase, med lidenskapen liggende latent i den mandige, sterke kroppen. Dette var ord som Mary ikke for sitt bare liv turde å tenke, men dypt inni henne rørte det seg noe som visste, og som ikke trengte å legge ord på følelsene for å sette hjertet i brann.

Forbauset så hun at de to andre ikke snudde seg mot henne, og det gikk opp for Mary at han ikke hadde sagt til dem at hun var der. Hendene som hun støttet seg med på bakken, skalv svakt av spenningen som banket i kroppen og i magen lå en spent knute av nerver, klar til å eksplodere hvert sekund. En sødmefylt følelse spredte seg i underlivet hennes, og Mary pustet fortere og tyngre nå. Hun klarte ikke å slippe ham med blikket. De mørke øynene hans glitret hver gang han så i hennes retning. Skuffet så hun at de steg opp på hver sin hest for å forlate lysningen. Den stolte red bakerst, og idet han forsvant inn i skogen, snudde han seg og så i Marys retning igjen. Et lite smil lekte i munnviken hans. Et ertelystent, lite smil. Mary klarte ikke hindre kroppen i å rette seg opp, klarte ikke stoppe bena i å skyve fra. Hun reiste seg, og ble stående og stirre på ham, kunne se det ertelystne smilet forsvinne og bli erstattet med et forbløffet uttrykk i det vakre indianeransiktet. Han nølte et lite øyeblikk. Så red han inn i skogen og forsvant.

Mary sank sammen i det kjølige gresset bak buskene. Hjertet hamret så hardt i brystkassen at ekkoet kjentes i hele kroppen. Hun la hendene for ansiktet, presset lårene sammen, kjente hvor blussende varme kinnene var. Blodet rullet i årene, fikk det til å suse i ørene. Det sitret varme og søte stråler i underlivet og hun klarte ikke hindre hendene sine i å gli nedover kroppen, trekke skjørtet opp og beføle seg selv. Gud, hva var det han hadde gjort med henne? Hadde de hypnotiske blikk, disse indianerne? Kunne de bergta en ungjente bare ved å se på henne med de mørke, vakre øynene sine? Men Mary visste svaret. Det var ham! Effekten hadde ikke vært den samme om en av de to andre indianerne hadde sett henne. Det hadde vært hans blikk, hans stolte holdning, hans sterke, virile kropp som tente henne så utrolig kraftig.

Mary reiste seg brått, dro skjørtet skyndsomt ned mens den varme skammen spredte rødmen i kinnene. Hva var det hun gjorde? Sånt kunne man da ikke gjøre, ligge sånn i skogen og... og ta på seg selv ... der! Hun styrtet bort til Star og løsnet tøylene skyndsomt før hun kastet seg i salen og sprengred bort fra lysningen. Kroppen var fylt av en forvirrende blanding av villskap, lengsel, sinne og glede. Begjæret banket hardt i årene, lidenskapen bruste som en buldrende foss gjennom kroppen og hun måtte få den ut. Aldri hadde hun drevet Star så hardt som nå, men det virket som hingsten forsto. Han dundret gjennom skogen med den samme villheten som bruste i ungjenta.

Det dirret innvendig ved tanken på å se ham igjen, å gå inn på lysningen og ta på steinen der han hadde lent seg mot. Kanskje kjenne vibrasjoner etter ham i den kalde, harde steinen og kjenne dem spre seg i sin egen kropp... Hun kunne ikke dra tilbake til lysningen nå. Det var for sent, og hun hadde allerede straff i vente hjemme fordi hun hadde stukket av.

Men i morgen, da ville ingenting kunne stoppe henne.

---

Mary steg ned av Star og klappet ham beroligende på halsen. Hesten sto med åpne nesebor og snuste inn skogsduften. Kanskje kjente han lukten av indianerhestene som hadde vært her dagen før? Han humret litt før han slo seg til ro og begynte å gresse uanfektet.

Mary festet tøylene i salen og lot Star få beite fritt. Spenningen vibrerte i kroppen, dirret svakt i hver nervestreng og lå som en ulmende glo i magen, ventet på vindpustet som ville få den til å blusse opp. Hun gikk bort til den store steinen som de tre indianerne hadde stått ved i går. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre om de kom tilbake, men hun trodde ikke at de kom hit så ofte. Kanskje hadde det bare vært en tilfeldighet at de hadde vært på akkurat denne lysningen? Uansett, hadde hun ikke klart å holde seg borte i dag. Hun måtte se stedet, se steinen som han hadde stått så tett inntil, ta på den og kjenne.

Mary strakte ut en hånd, tok på den glatte, harde overflaten, kjente hvor kald den var og lurte på hvordan det ville være å kjenne kulden mot varm, naken hud. Hun presset begge håndflatene mot steinen. Her, akkurat her hadde han stått. Ryggen hans hadde lent seg mot steinen der som hun strøk med hendene nå.

Den unge kvinnen trakk pusten dypt og skjelvende mens den ledige hånden strøk det ene låret hardt. Hun oppdaget ikke at skjørtene ble løftet, før hun kjente sin egen hånd mot naken hud. Og nå var det for sent å stoppe. Hun klynket, sank sammen i gresset med skjørtene trukket opp til magen. Bena skilte seg automatisk mens fingrene fant varm væte i brennende kjønn. Underlivet beveget seg instinktivt mens hendene dekket den duggvåte blomsten og gned fortvilet. Når Mary lukket øynene, kunne hun se ham komme gjennom buskene, den nydelig indianeren. Brennende blikk og smygende bevegelser, som en puma, krabbende på alle fire bort til henne, og når han var nær nok strakte han ut en hånd og tok på hennes aller mest hemmelige så hun svaiet ryggen og skrek i tankene. Innvendig steg hun stadig høyere.

Mary gispet og slo bena sammen, før hun fort satte seg opp idet en kvist knakk i skogen og Star knegget lavt. Indianerhesten knegget tilbake som svar og ruslet ut på lysningen med indianeren på ryggen.

* * *